En liten spøkelsehistorie.

La meg fortelle deg om den første gangen jeg opplevde et spøkelse. Jeg var 21 år og hadde akkurat flyttet til Oslo. Utleiemegleren hadde hentet meg på stasjonen og vi parkerte foran en gammel rød villa. Huset er tre etasjer høyt med en stor, grønn hage utenfor. Det er en kraftig hekk rundt hele huset og en smijernsport fører inn den lille grusveien opp til huset. Det er et pent hus med verdighet og jeg liker det med en gang jeg ser det. Vi går inn porten og følger veien rundt huset hvor det er bygget en liten terrasse med akkurat nok plass til to stoler under tak så man kan sitte der i vær og vind. Det er en staselig inngang på ett staselig hus. Hele området synes å bære en gammel verdighet i seg. Den hvite frontdøren fører inn til en gang med flere dører og en bred tretrapp som snor seg oppover mot andre etasje. Der oppe blir jeg fortalt er det to leieværelser til og et felles bad. Megleren viser meg så inn til rommet mitt. Det er stort med høye hvite vinduer ut mot hagen og brune vegger. Interiøret er som å ha gått inn i en tidsmaskin tilbake til sekstitallet. En rød fløyelssofa lyser opp midt i rommet. Det er en sort peis i ene hjørnet som ikke lenger fungerer. Det er en liten enkel treseng stående inntil ene langveggen, med akkurat nok plass til meg oppi. Kjøkkenet er vegg i vegg. Brunrutete fliser og et lite bord man kan sitte ved og betrakte fuglene i hagen. Så er det kjelleren, sier han og går ut i gangen igjen og bort til en liten blå dør under trappene. Den fører inn til noen smale tretrapper som snor seg ned til en kald murkjeller med vaskerom. Vel oppe igjen får jeg nøkkelen og begynner å pakke ut.

Om kvelden når jeg kommer tilbake etter å ha utforsket nærområdet setter jeg meg ned på sofaen for å lese en bok. Huset er fylt med stillhet siden jeg ikke har fått på plass tv eller musikk og jeg har enda ikke sett menneskene som leier rommene oppe. Etter å ha lest en stund blir jeg rastløs, så jeg går ut i gangen og blir stående i tanker om jeg skal gå ut en tur eller finne på noe inne. Plutselig føles det ut som det står et menneske rett bak meg og puster i nakken på meg. Hele ryggen strammer seg. Nærværet er så tydelig og uventet at hjertet mitt nesten stopper av skrekk, jeg kan helt tydelig føle kroppen stående tett inntil meg, og jeg kjenner redselen spre seg, den lammer meg ett øyeblikk før jeg klarer rive meg ut av tilstanden. Jeg legger på sprang opp trappene, så fort jeg bare kan og jeg føler meg ikke trygg før jeg har låst meg inn på det lille badet. Med bankende hjerte setter jeg meg ned og tankene raser mens jeg prøver å finne ut hva i all verden som akkurat skjedde! Jeg er sikkker på at det stod en mann som bak meg, en som var høyere enn meg og eldre enn meg, og noe så skummelt har jeg aldri opplevd i mitt liv før. Hvordan kan jeg vite hvordan han så ut når jeg ikke så noe som helst? Allikevel er jeg sikker. Jeg vet at jeg ikke kan bli på badet i all evighet, så jeg åpner døren forsiktig, lister meg fram til kanten, og kikker ned. Det er ingen der. Ingen synlige iallefall. Jeg henter fram motet fra dypt inni meg og tar trappen ned i to steg av gangen før jeg kaster meg inn på rommet mitt og smeller igjen døren. Tilstedeværelsen av dette ukjente forlater meg når jeg er inne på rommet og jeg klarer å slappe av litt mer. Jeg sitter der med vidåpne øyner i den røde fløyelssofaen. I kroppen er det en blanding av redsel og nysjerrighet. Etter en stund åpner jeg forsiktig døren ut til gangen, kikker først og tar så ett steg ut , men følelsen av mannen kommer tilbake med en gang, så jeg drar meg raskt inn igjen. Det er slik jeg finner ut at jeg ikke er alene om å bo i husets første etasje.

Neste dag sitter jeg på kjøkkenet og spiser frokost når en av mine romkamerater kommer inn døren. Han er lav, med brunt hår og skjegg, svarte klær og østlandsdialekt. Vi hilser og han er enkel å prate med. Han slår seg ned ved kjøkkenbordet og allerede etter kort tid spør han meg om jeg tror det finnes ett spøkelse i huset.
”Ja, det gjør jeg faktisk!” sier jeg overrasket og forteller han hva som hadde skjedd kvelden før. Han hører etter og nikker langsomt når jeg er ferdig. ”Har du opplevd det også?”spør jeg.
”Vel,ja, jeg har fått en følelse av det. Det har vært visse ting som har hendt her, som ikke lar seg forklare så lett.”
”Som hva da?” spør jeg mens jeg krøller sammen beina under meg på stolen, lener meg framover og ser på han med interesse.
Han ler litt av posituren min, før han fortsetter. ” Når jeg flyttet inn var det for eksempel et bilde som hang på veggen på rommet mitt, og det er nå borte. Jeg er den eneste som har en nøkkel til døren. Hvis det skulle vært mulig å komme seg inn to dører umerket, så jeg ser ikke noen grunn til at noen skulle ha stjelt det bildet uansett. Det var ikke akkurat noe praktverk av et maleri. ”
”Nei, og hadde noen gått inn for å stjele hadde de gjerne tatt noe annet også.”
”Akkurat. Og så er det vasken på badet. Jeg kan høre at den står på fullt noen ganger om kveldene, men når jeg går ut for å sjekke er den alltid igjen, like fullt hører jeg lyden av den inne på rommet mitt igjen.”
”Er det sant? Så ekkelt!”
”Og så er det saken med biene. Det pleide å være fullt av dem på rommet mitt. De bodde inni pipen, og det er en luke ut til rommet mitt. Plutselig en dag så fløy de til vinduet, alle sammen, og ville ut. Det er jo fullstendig unaturlig for dem, at de skulle gjøre dette i flokk og dessuten var det iskaldt ute og de kom til å fly inn i en sikker død, men det var like fullt det de ville, så jeg åpnet vinduet og lot dem slippe ut”
”Herlighet, det er utrolig! Jeg kan nesten ikke fatte at det går an”. Jeg ser for meg alle biene som står på vinduet og lengter ut til den kalde høsten. Jeg lurer på hva i all verden dette huset rommer, som de har vurdert som en skjebne verre enn døden.
”Jeg antar alt kan blir forklart på en eller annen måte” sier han. ”Det er ikke nødvendigvis et spøkelse som står bak alt dette, det kan være en kombinasjon av en tyv, min dårlige hørsel, galne bier og dine følelser som har reagert uten grunn.”
”Det tror jeg neppe, jeg er ganske sikker på at det er et spøkelse.” sier jeg alvorlig.
Han nikker. ”Det er klart det er et spøkelse.”


Vi blir begge blitt vant til at spøkelset bor i huset med oss. I begynnelsen skremmer det meg mange ganger allikevel. En av de første kveldene når jeg prøvde å sove hørte jeg håndtaket på ytterdøren bli presset ned. Lyden er enkelt å gjenkjenne siden det knirker og man må trykke ganske hardt ned for at den skal åpne seg. Jeg trodde først det var romkameraten som kom hjem, men ingen gikk inn døren. Da begynte jeg bli nervøs og kikket ut i gangen. Det er glass i ytterdøren så man kan se ut, men det var ingen der og heller ingen å se i hagen. Jeg skrudde på lyset og ble liggende lenge å lese mens kroppen var i høygir for lyder, men da ble det stille.
En annen kveld hørte jeg døren ned til kjelleren slå hardt igjen. Det kunne umulig finnes en naturlig forklaring siden døren var under trappene og midt i en gang. Min romkamerat var på jobb og jeg var alene i huset. Pulsen begynte å stige, men jeg roet meg ned ved å tenke at kanskje vinden på en eller annen måte hadde klart å snike et vindpust inn dit som var kraftig nok til å først åpne og så slå døren igjen. Sekunder etter slamret kjellerdøren hissig igjen en gang til. Den lå rett på andre siden av veggen hvor jeg hadde sengen min, og dette var tidspunktet hvor jeg dro dynen over hodet og prøvde å tenke glade tanker om sol og sommerfugler.
Det var som om spøkelset ville vise at det bodde i huset det også. Neste gang var det midt på dagen og jeg var jeg nede i vaskekjelleren og hang opp klær til tørk. Plutselig hørte lyden av noe som ble dratt over gulvet rett over hodet mitt. Det hørtes ut som møblene ble omarrangert, det var tunge og tydelige lyder av skraping over gulvet. Deretter hørte jeg kjøkkenvasken slå seg på. Med hjertet i halsen ble jeg stående med våte klær i hendene. Så stoppet plutselig alle lyder opp like brått som det hadde begynt. Det var ikke fristende å gå opp, men heller ikke fristende å bli i den skumle kjelleren. Når jeg kom opp trappene, var alt slik jeg hadde etterlatt det, og det var ikke spor av noen.

Slik var det å bo med et spøkelse i kollektiv. Og en dag fant den gamle ånden en måte å formidle hvem det var på. Flere gamle bilder hang på veggen opp til trappene og en dag ble jeg så nysjerrig på ett av dem. Det var et gammelt portrettbilde i svart hvitt av en mann. I en impuls, og spør meg ikke hvorfor det falt meg inn å gjøre det, så tok jeg bildet ned av veggen og snudde det. På baksiden av rammen stod navnet Birger skrevet med blyant. Så det er Birger som spøker her, tenkte jeg med en gang. Og da ble det lettere. Jeg hadde et navn og et bilde og fra det øyeblikket av ble jeg overbevist om at det var Birger som er vårt spøkelse. Jeg viste det til min romkamerat som var enig. Å bo i et hus med et spøkelse kan være skremmende til tider, men nå som vi hadde fått ett navn og ett bilde, så ble Birger ganske harmløs. Vi følte aldri at han ville noe annet enn å bo i huset han også. Når han laget lyder eller dukket opp med sin tilstedeværelse, så tenkte jeg at det er bare Birger som spøker litt, og så var det i orden. Folk som kom på besøk til meg ble derimot vettskremte, og lot seg ikke overtale av Birgers milde natur.

En ting er å tenke om man skal tro på spøkelser eller ikke, men har man bodd med ett så blir man derimot ganske raskt overbevist. Heldigvis kan man bli venner med dem.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: