Hvis noen hadde betraktet oss fra en fremmed planet ville de sikkert ha syntes at det er merkelig at så mange forsøker å komme seg unna de menneskelige tilknytningene. Båndene som skal gi oss trygghet, læring, varme, overlevelse og kjærlighet. At de båndene blir forsøkt saget over. At vi, som er sosiale flokkdyr, flykter fra våre vilkår. Kanskje hvis de betraktet oss lenge nok ville det ha begynt å gi mening. Det finnes lidelse, ulykke, smerte. Det finnes bånd som blir trampet på, som blir brukt til sendebud for mørket på innsiden. Det finnes erfaringer som tegner grufulle bilder som gjør det vanskelig å minnes noe annet. Om de observerte oss lenge nok ville det ha begynt å gi mening at vi bryter våre bånd, men samtidig ville det ha forblitt meningsløst at menneskene trykker hverandre ned. De ville tenkt at vi var en destruktiv rase. Eller de ville ha tenkt at vi hadde mye potensiale. Eller de ville ha tenkt at vi med litt innsats kunne gjort det så mye bedre for oss selv. De ville ha pekt på at vi ikke oppfører oss som del av samme menneskehet. De ville ha sagt at det går imot artens videreføring at vi oppfører oss på denne måten og de ville ikke ha forstått at vi ikke har bedre instinkter enn det. De ville ha undret seg over hvordan det ble slått sprekker i det fundamentale instinktet til å bevare sin art og hvorfor vi kriger mot våre søstre og våre brødre. De fremmede ville ha lagt merke til kjærligheten som motpol til destruksjonen og de ville ha forstått kampen som utspiller seg mellom det destruktive og det oppbyggende i oss. Kjærligheten ville vært synlig for dem som en egen størrelse, en sterk kraft som lister seg forbi det rasjonelle sinn for å komme inn i våre hjertet. De ville ha sett at kjærligheten var nødvendig for å forsøke å gjøre bot for forbrytelser mot den menneskelige tilknytning. Fra planeten sin ville de ha sett at kjærligheten en selvstendig kraft, et fenomen i universet, som eksisterte før menneskene ble til og som vil forsette å eksistere uavhengig av oss. En kraft som gjennomsyrer alt som er og ikke er avhengig av noens vilje for å eksistere. De fremmede ville ha diskutert om hvert hjerte i den menneskelige kropp er en beholder for den kraften, en nødløsning som vil redde oss, snoren i fallskjermen, branntauet i vinduet, det vi trenger ekstra av når våre instinkter har blitt korrumperte. De ville gitt annerkjennende nikk til kjærlighetens kraft som flyter forbi dem, uhindret og uhemmet, og kjærligheten ville ha formet seg til et gjenkjennende bukk. Det ville ha kilt de fremmede i magen og da ville de ha blitt overbevist om at hvis det finnes noe som kan redde menneskeheten, så er det det kjærlighetens transformerende, barmhjertig kraft.
Sjelevarme 