Tidens engler

Gule vinger, hvite på kanten, engleaktige skikkelser.
Tidens engler kommer når man tror at tiden fører til begrensninger eller hinder, den lange, seige, bøyelige tiden som går som en lysende, lang motorvei uten start og uten ende, og vi ler av at mennesker kun ser en kort, liten stripe asfalt. Vi synes det er underlig at tidslinjen blir oppfattet som så kort i menneskets dimensjon. Folk forsøker å kontrollere tiden og hendelsesforløp gjennom et perspektiv som nesten ikke rommer noe. Det er for tidlig. Det er for sent. Man er for ung. Man er for gammel. Vi ler av disse anklagene mot tiden, av disse begrensningene som settes i tidens navn. Vi ler av det og noen ganger, eller mange ganger, frustreres vi.
Javisst, i kroppens gang finnes det en begynnelse som alle kjenner og en slutt som alle må møte, men sjelens gang og åndens reise er større enn det.
Åh, hvor vi skulle ønske at det som fantes mellom fødsel og død ikke skulle måtte inndeles i så strenge former. Det kommer av hjernens hang til å kategorisere, sier noen. Det kommer av en manglende kunnskap om sjelen, sier andre. Ja, for sjelens tidslinje ville fått dere til å roe ned. Dere tar en dråpe i en bøtte og hevder at det er alt vannet som finnes. Så deler dere dråpen i små deler og gir strenge regler for hva hver del av vannet benyttes til. Derfor hender det at vi ler av dere, og det hender at vi frustreres noen ganger. Vi legger en trøstende hånd på skulderen til de fortvilte mennesker og sier det finnes et større bilde. Det viktigste er å gjøre det man ønsker, fullføre handlingen, for det vil vare i langt lenger tid enn du tror.
Vi sier at det som lever i relasjonene mellom dere ikke følger tidslinjen som er satt i det jordlige livet. Folk kan kjenne sjelens røtter i fortiden med ulike mennesker. Allikevel har man ingen tålmodighet med framtiden, og påstår alt må skje med en gang ellers er det ingen vits i. Men alt begynte lenge før en kom inn i dette livet, reisen har fulgt sjelens mange vingeslag til ulike steder.
Umiddelbart begynner mennesket å kjempe imot. Det drar fram den korte linjen med en fysisk begynnelse og en slutt. Det er ikke mye tid på den linjen. Det er en linje som knapt nok kan sies å tilhøre jorden og det er iallfall ikke en kosmisk, en spirituell eller en sjelelig linje. Den sitter allikevel fast i hjernen til mennesket. Det er frustrerende mange ganger og vi må se på det med humor for å motivere oss til å fortsette jobben.
Mennesket byr den korte linjen fram for oss med store øyner, og ikke bare det, mennesket våger å dele også den korte linjen opp i flere deler, med regler for hva som er tillatt innenfor hver del. Åh, slike begrensinger! Vi må medfølende riste på hodet over dere. Vi har hatt denne diskusjonen en billion ganger tidligere og kjenner frustrasjonen som får oss til å lengte etter en raskere evolusjon. Vi puster dypt og finner fram stedet vi hvor vi kan le av det. Vi forstår det er alvorlig ment av mennesket, men latteren gir oss tålmodighet.
Vi forklarer til menneskebarnet; enhver følelse av oppnåelse fordi man har våget noe man var redd for, føles like godt ut uansett alder, og enhver mestring kan sjelen bære med seg i universets utstrakte tidsrom.
Det er vanskelig å komme igjennom til folk noen ganger, men møtene med andre sjeler, med de man har levd med før og kjenner godt, er beviser som mennesker faktisk klarer å lytte til fordi det kan føles på kroppen. Om enn med tvil. Alltid denne slitsomme tvilen. Møtene med sjeler man kjenner og det uforklarlige (som vi ikke anser som uforklarlig i det hele tatt), som følelser av fortrolighet, letthet, følelse av gjenkjennelse og naturlighet, eller følelsen av å være hjemme. Vi forklarer at det er en tillitsfull respons som ikke kan styres av vilje, bestemmelser eller illusjoner. Det er sjelenes møte. Fordi man faktisk har møtt det mennesket før, i en helt annen del av sjelens reise. Det hadde ikke opplevdes slik hvis det ikke var sant. Mennesket nikker. Vi sier at det du trodde var en begynnelse, var bare nok ett møte på en sti man har vandret sammen på lenge.
Vi sier til mennesket; ingenting startet når du åpnet dine øyner i denne verden og ingenting blir avsluttet når du endelig lukker dem. Det er mange ganger vi må forklare dette til mennesker. Det gjør vi fordi mennesket handler ut fra den korte tidslinjen. Det er for tidlig. Det er for sent. Man er for ung. Man er for gammel. Som om tiden er et slags lotteri eller en lek på tivoli som man må treffe akkurat riktig.
Vi tidsengler må gjøre denne støttende jobben fordi det er utrolig hva mennesker kan skylde på tiden for, og hva de kan bruke den til å unngå og begrense seg selv med. Nei, mennesket forstår lite av hva tid er. Vi forklarer at det man lærer, det bærer man med seg videre på veien, forbi den korte linjen, forbi porten i enden og inn i det neste liv. Allikevel overraskes menneskene gang på gang over at folk er født med talenter eller en skarpt definert natur, uten å forstå at det ble dannet i en helt annen tid.
Vi må le av det, og mange ganger frustreres vi, men noen ganger lykkes vi med å få folk til å bryte begrensningene satt i tidens navn, og noen ganger lykkes vi med å få dem til å forstå en større tidslinje gjennom nattlige drømmer om sjelens gang og minner fra helt andre liv. Det hender at vi får noen til å forstå tiden, mulighetene det bærer med seg og egenskapene man utvikler i den lange linjen. Så vi fortsetter arbeidet så godt vi kan.