Blog

Glassvegg

by Maja Raaen Hisdal, posted in Uncategorized

På avstand
Har du kjent lengselen etter livet
Har du drømt drømmene om å delta i det
Har du ønsket at du var en av de smilende og modige menneskene der
De som eier sin kraft og sin styrke

De som beveger seg rundt med naturlighet og stolthet
De som ler med ekte glede og melder seg på alle ting
De som aktivt deltar og snakker med hverandre
De som lever med letthet og pågangsmot

Har du kjent lengselen etter å være blant de
De som ikke trenger å forsøke
Har du drømt om å leve ditt liv med kun mot i magen
I et fantasirike hvor du har mistet all redsel
Og blitt en av de som lever fritt

Har du kjent sorgen ved å for alltid være hindret
Av å gå rundt med en usynlig boble rundt deg
Som skaper avstand hvor enn du går
Hvor nærme du enn går så kommer du aldri forbi de skilleveggene
Får ikke nå fram
Når aldri fram

Har du kjent redselen klamme hender rundt din hals
I det du skulle si din mening
Dens stramme grep om ditt håndledd
I det du skulle strekke deg fram mot noen
Følt at den trekker deg tilbake igjen i den usynlige boblen

Du aner i ditt innerste at du har makten til å bryte deg fri
Men det er for vanskelig
Angsten er for stor og dirrer i kroppen
Redselen er enorm og snakker så høyt
Den sier du må beskytte deg selv
Vil ikke få det like bra som de andre
Vil falle til jorden i nederlag
Og alle vil se hvor tåpelig det var
Å forsøke

Bli allikevel ved lengselen etter livet
Den viktige lengselen som aldri lar deg få fred
Bli ved drømmene om å delta
Og få kjenne motet og livet som spirer i deg

Lengselen etter livet
Et ønske som sendes opp mot skyene
Og en dag seiler muligheten fram
Med hjelp fra en usynlig kraft
Du vet at i det øyeblikket må du ta sats
Og gripe den sjansen som er din

En dag får du en lyssabel i hånden
Slik som i Star Wars vil du stå i din hvite kappe
Med en styrke du ikke har kjent før
Kan du nå kjempe deg forbi all redsel
Og våge å følge lengselen etter livet helt fram

Bli ved drømmene
Bli ved håpet

Det bevarte hjertet

by Maja Raaen Hisdal, posted in Uncategorized


Hjertet ligger i en svart, kald metallboks. Hjertet puster tungt, er rødt, levende, innesperret, blind for omverden, det preserves, det beskyttes, det får ikke leve, det holdes i live ved å beskytte det fra livet, og hjertet vet ikke noe annet enn dette. Det er innesperret med minnene fra fortiden som gang på gang tegnes opp i rimfrosten på de sorte veggene i metallboksen. Hjertet kjenner ikke til noe annet enn denne verdenen. Det ble lagt ned i metallboksen for årevis siden for at det ikke skulle gå i stykker, det var i ferd med å gå i stykker, det var i ferd med å rakne, det var i ferd med å ikke holde ut livet, det hang i fillete biter, det var såvidt det ble holdt sammen og det var nødt til å beskyttes for å kunne overleve.

Nå bæres denne boksen med hjertet på innsiden rundt i hendene til mennesket det tilhører. Det holdes på utsiden av kroppen, for alltid på utsiden, det lever kun fordi det holdes beskyttet på denne måten og hvorfor vil det mer? Hjertet som var lettet i begynnelsen, det ber om mer. Det sterke og levende hjertet som har hvilt seg i altfor mange år, det ber om mer. Hjertet sier det ikke er nok å bare overleve lenger, det sier det vil lukke opp lokket og kikke over kanten. Hjertet vil vite hva slags verden det kan våkne opp til og det aner at det befinner seg i en annerledes verden, for kaoset på utsiden har stilnet, ropene og stemmene på utsiden har stilnet for lenge siden, det har vært stille så veldig lenge og hjertet er så lei av å se fortiden bli risset opp i uendelige sirkler. Hjertet vil leve og det bærer i seg gamle drømmer om et bedre liv.

Bare mennesket kan slippe løs hjertet. Men han ser en annen vei, han holder boksen med hjertet på avstand og ser en annen vei. Men er det på liksom? Kan han egentlig godt føle hjertets vibrasjoner? Frykter han at det ønsker å se verden igjen? I tankene hans går de samme bildene fra fortiden om og om igjen, de repeterer seg hver dag og han husker smerten like godt som om det var igår. Tankene husker hvor nærme døden han kom, de husker hvor nødvendig det var å trekke seg tilbake og beskytte seg. Han har lyst å skrike ned til hjertet om det virkelig har glemt at det var i fillete biter, opptygde biter, såret forbi hva som kunne tåles. Men mennesket kan ikke snakke direkte til hjertet, han kan allerede kjenne dets sterke vilje, han kan kjenne at hjertet har hvilte seg i så mange år og nå har det gjort seg klar til å overtale han. Han strekker ut armene og holder boksen på avstand.

I hans tanker, i hans sinn, har det heller ikke kommet til nye erfaringer.
Jo, jo, jo, han ser en annerledes verden her hvor han er, han ser bedre mennesker rundt seg, men han stoler ikke på dem, han stoler ikke på at omgivelsene egentlig er bedre. Han nekter å ta et tillittsfullt steg ut i verden, bare for å oppleve at den kollapser sammen som en teaterscene. Han har latt seg lure før, i fortiden, av folk som framstod som noe annet enn de var, folk som gjorde seg bedre enn de var og mørket ble ikke synlig før de var for sent. I fortiden lot han seg lure, han kan godt huske hvor lenge han trodde på det gode og på menneskenes anstendighet. Han trodde og han tok feil. Så han tror ikke lenger. Joda, joda, joda menneskene virker hyggelig her hvor han er og ingen av dem har sviktet han. Men han har heller ikke gitt dem sjansen til dem. Joda, joda, joda, de kan ha hyggelige samtaler og kvelder sammen. Men det finnes alltid en avstand der som han anser som nødvendig. Hjertet har han i boksen ved siden av seg, det finnes ingen som kommer nærme. Han har ikke lenger tillitt til andre mennesker, han tror ikke på dem eller deres gode natur. Men joda, de folkene kan være hyggelige, for all del, noen av dem kaller han sine venner.

Det hadde gått fint å leve slik, hadde det ikke vært for at hjertet dunker på innsiden av boksen. Han vet at hjertet er nysgjerrig og han kan kjenne at hjertet han hentet fram gamle drømmer om fred og kjærlighet, om samhold og glede, gamle farlige drømmer som har han gjort han blind for virkeligheten mer enn en gang. Enkelt netter blir han kvalm av å høre lyden fra bankingen i boksen til hjertet, det slår som tunge slag gjennom kroppen og krever å bli hørt.

Tidens engler

by Maja Raaen Hisdal, posted in Uncategorized

Gule vinger, hvite på kanten, engleaktige skikkelser.
Tidens engler kommer når man tror at tiden fører til begrensninger eller hinder, den lange, seige, bøyelige tiden som går som en lysende, lang motorvei uten start og uten ende, og vi ler av at mennesker kun ser en kort, liten stripe asfalt. Vi synes det er underlig at tidslinjen blir oppfattet som så kort i menneskets dimensjon. Folk forsøker å kontrollere tiden og hendelsesforløp gjennom et perspektiv som nesten ikke rommer noe. Det er for tidlig. Det er for sent. Man er for ung. Man er for gammel. Vi ler av disse anklagene mot tiden, av disse begrensningene som settes i tidens navn. Vi ler av det og noen ganger, eller mange ganger, frustreres vi.
Javisst, i kroppens gang finnes det en begynnelse som alle kjenner og en slutt som alle må møte, men sjelens gang og åndens reise er større enn det.
Åh, hvor vi skulle ønske at det som fantes mellom fødsel og død ikke skulle måtte inndeles i så strenge former. Det kommer av hjernens hang til å kategorisere, sier noen. Det kommer av en manglende kunnskap om sjelen, sier andre. Ja, for sjelens tidslinje ville fått dere til å roe ned. Dere tar en dråpe i en bøtte og hevder at det er alt vannet som finnes. Så deler dere dråpen i små deler og gir strenge regler for hva hver del av vannet benyttes til. Derfor hender det at vi ler av dere, og det hender at vi frustreres noen ganger. Vi legger en trøstende hånd på skulderen til de fortvilte mennesker og sier det finnes et større bilde. Det viktigste er å gjøre det man ønsker, fullføre handlingen, for det vil vare i langt lenger tid enn du tror.
Vi sier at det som lever i relasjonene mellom dere ikke følger tidslinjen som er satt i det jordlige livet. Folk kan kjenne sjelens røtter i fortiden med ulike mennesker. Allikevel har man ingen tålmodighet med framtiden, og påstår alt må skje med en gang ellers er det ingen vits i. Men alt begynte lenge før en kom inn i dette livet, reisen har fulgt sjelens mange vingeslag til ulike steder.
Umiddelbart begynner mennesket å kjempe imot. Det drar fram den korte linjen med en fysisk begynnelse og en slutt. Det er ikke mye tid på den linjen. Det er en linje som knapt nok kan sies å tilhøre jorden og det er iallfall ikke en kosmisk, en spirituell eller en sjelelig linje. Den sitter allikevel fast i hjernen til mennesket. Det er frustrerende mange ganger og vi må se på det med humor for å motivere oss til å fortsette jobben.
Mennesket byr den korte linjen fram for oss med store øyner, og ikke bare det, mennesket våger å dele også den korte linjen opp i flere deler, med regler for hva som er tillatt innenfor hver del. Åh, slike begrensinger! Vi må medfølende riste på hodet over dere. Vi har hatt denne diskusjonen en billion ganger tidligere og kjenner frustrasjonen som får oss til å lengte etter en raskere evolusjon. Vi puster dypt og finner fram stedet vi hvor vi kan le av det. Vi forstår det er alvorlig ment av mennesket, men latteren gir oss tålmodighet.
Vi forklarer til menneskebarnet; enhver følelse av oppnåelse fordi man har våget noe man var redd for, føles like godt ut uansett alder, og enhver mestring kan sjelen bære med seg i universets utstrakte tidsrom.
Det er vanskelig å komme igjennom til folk noen ganger, men møtene med andre sjeler, med de man har levd med før og kjenner godt, er beviser som mennesker faktisk klarer å lytte til fordi det kan føles på kroppen. Om enn med tvil. Alltid denne slitsomme tvilen. Møtene med sjeler man kjenner og det uforklarlige (som vi ikke anser som uforklarlig i det hele tatt), som følelser av fortrolighet, letthet, følelse av gjenkjennelse og naturlighet, eller følelsen av å være hjemme. Vi forklarer at det er en tillitsfull respons som ikke kan styres av vilje, bestemmelser eller illusjoner. Det er sjelenes møte. Fordi man faktisk har møtt det mennesket før, i en helt annen del av sjelens reise. Det hadde ikke opplevdes slik hvis det ikke var sant. Mennesket nikker. Vi sier at det du trodde var en begynnelse, var bare nok ett møte på en sti man har vandret sammen på lenge.
Vi sier til mennesket; ingenting startet når du åpnet dine øyner i denne verden og ingenting blir avsluttet når du endelig lukker dem. Det er mange ganger vi må forklare dette til mennesker. Det gjør vi fordi mennesket handler ut fra den korte tidslinjen. Det er for tidlig. Det er for sent. Man er for ung. Man er for gammel. Som om tiden er et slags lotteri eller en lek på tivoli som man må treffe akkurat riktig.
Vi tidsengler må gjøre denne støttende jobben fordi det er utrolig hva mennesker kan skylde på tiden for, og hva de kan bruke den til å unngå og begrense seg selv med. Nei, mennesket forstår lite av hva tid er. Vi forklarer at det man lærer, det bærer man med seg videre på veien, forbi den korte linjen, forbi porten i enden og inn i det neste liv. Allikevel overraskes menneskene gang på gang over at folk er født med talenter eller en skarpt definert natur, uten å forstå at det ble dannet i en helt annen tid.
Vi må le av det, og mange ganger frustreres vi, men noen ganger lykkes vi med å få folk til å bryte begrensningene satt i tidens navn, og noen ganger lykkes vi med å få dem til å forstå en større tidslinje gjennom nattlige drømmer om sjelens gang og minner fra helt andre liv. Det hender at vi får noen til å forstå tiden, mulighetene det bærer med seg og egenskapene man utvikler i den lange linjen. Så vi fortsetter arbeidet så godt vi kan.

Blå tilstand

by Maja Raaen Hisdal, posted in Tanker

Den blå ulven med slitt pels og matte øyner, den er kald på innsiden og den er trøtt av å bjeffe. Den er sliten og vil legge seg ned, kroppen føles hul ut, ribbeina kan føles og den har resignert. Hver gang den reiser seg gjør den det for å bjeffe, for å ule, for å forsvare seg selv. Den er aggressiv, men nedslipt, den orker ikke mer, det føles meningsløst ut at hver kraft og hver tanke skal gå til sitt eget røde, flammende forsvar. Den vet ikke hva alternativet er, men jeg ser troen som kreves for å stå støtt i seg selv, være ærlig om sin identitet og sitt hjertes behov. Det er en plass på innsiden av ulven hvor det fremdeles lever et lys og det inneholder nok kraft til å transformere alt, det kan bringe livet tilbake, det er en magisk drikk som kun en dråpe er nok av. Livet vil være der og øynene vil skinne igjen, men øynene er det vanskeligste, for der har det satt seg fast et bilde som flikker på nytt og på nytt over virkeligheten og ulven har vanskelig for å slippe taket på det bildet, ulven tror det beskytter han og uten det vil han miste aggresjonen, som han er overbevist om at er den eneste styrken han har. Den hvite lyset på innsiden venter på hans tillatelse, tålmodig og utålmodighet, det må vente til ulven er så lei at han gir slipp på det gamle bildet om fortid og nåtid og stengte muligheter. Lyset venter på han. Det venter på han. Ulven har snart ikke flere krefter igjen. Lyset venter på han, det håper han vil slippe taket før han driver seg selv inn i livets død og ingenting lenger betyr noenting, liggende på marken, alt er meningsløst, lyset står klar til å åpne seg opp før dette punktet inntreffer og håper at han vil nå en liten grad av fleksibilitet før det, kun er liten tanke om at det finnes andre bilder, bedre bilder, like sanne bilder, bare en liten tanke er nok til at lyset faller inn, faller fram, åpner seg og løfter han tilbake i livet. Lyset venter på at han skal slippe seg selv fri fra sine tankers bindinger, fra håpløshetens grep og våkne opp til en verden av muligheter hvor han har makt og kan bevege seg på nytt.

Dikt: om døden og livet

by Maja Raaen Hisdal, posted in Dikt

Jeg frykter ikke døden
Men det betyr ikke at livet er meningsløst
Jeg tror ikke døden er slutten på noe
Men det betyr ikke at jeg ikke vil leve hvor jeg er

Døden er naturlig
Men det er også livet
Man kan velge livet
Slik man kan velge døden
Man kan vente på døden
Eller man kan leve sitt liv
Man kan frykte døden
Man kan frykte livet
Man kan holde fast i livet og la hendene stivne i grepet
Man kan skyve bort døden Eller bruke den som en påminner om å leve hver dag

Jeg tror på den sjel som kom til livet for å utrette noe
Jeg tror på den sjel som har lidenskaper og formål i livet
Jeg tror på den sjel som er her for å erfare verden
Jeg tror på den sjel som ikke opphører

De førtito gram som forlater kroppen
Lyset som slukkes i øynene
Huset som forlates
Det er overgangen
Før din sjel lever videre
Døden er et komma, ikke et punktum

Historien om livet er din skapelse
Avgrenset fra perm til perm
Slik alle historier må ha en start og en avslutning
Og kun du kan sørge for innholdet i den.

Vi er mer enn en enkelt kategori.

by Maja Raaen Hisdal, posted in Uncategorized


Det kan være fristende for oss å ville forstå verden ut fra kategorier og svart/hvitt tankegang. For noen passer det utmerket å befinne seg i en kategori, mens for andre som har interesser på kryss og tvers av dem, vil kategorier begrense friheten til å være et helt og sammensatt menneske.
Det alternative er en av kategoriene som eksisterer og det er visse egenskaper som knyttes til den, både om utsende, egenskaper og personlighet. Det kan gjøre det vanskelig å framstille seg selv som alternativ, hvis man ikke har lyst til, ja til og med er redd for, å bli plassert i den boksen. Kategoriene gjør nemlig at vi tror vi vet noe om det mennesket som står foran oss, uten at vi trenger å stille noen spørsmål. Det er forhåndsdømming. Og frykten for dette gjør at mange mennesker velger å skjule disse sidene ved seg selv eller kun tilstå dem til andre som de vet føler det samme. Og det er fullstendig forståelig. Ingen liker å bli forhåndsdømt. Ingen liker å bli plassert i en kategori som er fylt med oppfattninger og overbevisninger som man ikke nødvendigvis kan stille seg bak.
Så hva skal vi gjøre annerledes?
Vi må tillate mer fleksibilitet enn dette. Vi må tillate mer frihet. Vi må stille mennesker spørsmål før vi tror vi vet noe om dem. Slike spørsmål kan være; -Hva innebærer det for deg? -Hva tror du på? Hvilke opplevelser stammer troen fra? Hvordan påvirker det måten du ser verden på?
Så må man forsøke å lytte til svarene med både nysjerrighet og toleranse. For mangfold er det som gjør det interessant å leve her i denne verden. Et mangfold av opplevelser, av erfaringer, av perspektiver og levemåter. Vi kan tillate oss å lytte til hverandre, forsøke å forstå hvordan andre ser verden, stille spørsmål, bli kjent med hverandre og skape rom for ærlighet. For det er faktisk litt kjedelig om vi alle skal late som om vi er helt like og gjemme bort det som er fargerikt og annerledes. Vi er alle sammensatt forskjellig og er unike på vår egen måte. Vi har alle unike opplevelser og historier som har formet oss til å bli akkurat den vi er. Det er det som gjør det gøy å bli kjent med hverandre. Hvis det bare finnes nok rom til at hvert menneske får lov å fortelle hvem de er. Hvis de bare finnes nok toleranse til å lytte og stille spørsmål.
Kategoriene vi benytter oss av kan hindre en slik åpenhet.
Det er mange tilfeller hvor jeg i møte med et nytt menneske ikke har fått sagt mer enn at jeg jobber med alternativ behandling før det himles med øynene og personen begynner å fortelle hvor mye den har imot det. Og da stopper relasjonen der. Jeg har blitt plassert i en kategori uten et eneste spørsmål og har blitt dømt for det. Vi som var to mennesker som akkurat hadde hilst og som kunne ha blitt kjent med hverandre har nå ikke lenger muligheten til det. Alle de andre sidene ved oss, alle aspektene, alle nyansene, alle historiene, alle de andre interessene og uttrykkene forsvinner.
Det er trist og fellesskapet blir fattigere på grunn av det.
Fargene forsvinner.
Det er mange som har spirituelle opplevelser eller interesser som er veldig redd for å snakke åpent om det. Det forstår jeg godt, for det er ubehagelig å bli forvist inn i en kategori og det kan fort skje. Så man beskytter seg selv ved å skjule det.
Mitt ønske er at det skal finnes mer rom mellom oss. Mer nysjerrighet og mer toleranse. Mer verdsettelse av at vi er forskjellige og at det er en god og fin ting. Vi er mer enn noen enkelt kategori kan fange. Vi er hele og komplekse mennesker med helt unike historier. Så still spørsmål og vær nysjerrig før du definerer noen. Tenk at det er gøy og spennende å lytte til noen som ser verden ulikt fra deg selv. Bare med en slik åpenhet og toleranse kan vi få lov til å tre fram som de menneskene vi er.

Sett fra en annen planet

by Maja Raaen Hisdal, posted in Uncategorized

Hvis noen hadde betraktet oss fra en fremmed planet ville de sikkert ha syntes at det er merkelig at så mange forsøker å komme seg unna de menneskelige tilknytningene. Båndene som skal gi oss trygghet, læring, varme, overlevelse og kjærlighet. At de båndene blir forsøkt saget over. At vi, som er sosiale flokkdyr, flykter fra våre vilkår. Kanskje hvis de betraktet oss lenge nok ville det ha begynt å gi mening. Det finnes lidelse, ulykke, smerte. Det finnes bånd som blir trampet på, som blir brukt til sendebud for mørket på innsiden. Det finnes erfaringer som tegner grufulle bilder som gjør det vanskelig å minnes noe annet. Om de observerte oss lenge nok ville det ha begynt å gi mening at vi bryter våre bånd, men samtidig ville det ha forblitt meningsløst at menneskene trykker hverandre ned. De ville tenkt at vi var en destruktiv rase. Eller de ville ha tenkt at vi hadde mye potensiale. Eller de ville ha tenkt at vi med litt innsats kunne gjort det så mye bedre for oss selv. De ville ha pekt på at vi ikke oppfører oss som del av samme menneskehet. De ville ha sagt at det går imot artens videreføring at vi oppfører oss på denne måten og de ville ikke ha forstått at vi ikke har bedre instinkter enn det. De ville ha undret seg over hvordan det ble slått sprekker i det fundamentale instinktet til å bevare sin art og hvorfor vi kriger mot våre søstre og våre brødre. De fremmede ville ha lagt merke til kjærligheten som motpol til destruksjonen og de ville ha forstått kampen som utspiller seg mellom det destruktive og det oppbyggende i oss. Kjærligheten ville vært synlig for dem som en egen størrelse, en sterk kraft som lister seg forbi det rasjonelle sinn for å komme inn i våre hjertet. De ville ha sett at kjærligheten var nødvendig for å forsøke å gjøre bot for forbrytelser mot den menneskelige tilknytning. Fra planeten sin ville de ha sett at kjærligheten en selvstendig kraft, et fenomen i universet, som eksisterte før menneskene ble til og som vil forsette å eksistere uavhengig av oss. En kraft som gjennomsyrer alt som er og ikke er avhengig av noens vilje for å eksistere. De fremmede ville ha diskutert om hvert hjerte i den menneskelige kropp er en beholder for den kraften, en nødløsning som vil redde oss, snoren i fallskjermen, branntauet i vinduet, det vi trenger ekstra av når våre instinkter har blitt korrumperte. De ville gitt annerkjennende nikk til kjærlighetens kraft som flyter forbi dem, uhindret og uhemmet, og kjærligheten ville ha formet seg til et gjenkjennende bukk. Det ville ha kilt de fremmede i magen og da ville de ha blitt overbevist om at hvis det finnes noe som kan redde menneskeheten, så er det det kjærlighetens transformerende, barmhjertig kraft.

The conversations of L & Y -1

by Maja Raaen Hisdal, posted in English

Deep in the woods there are two individuals sitting between the trees and discussing matters of the universe. Let us call them L and Y. We sneak up to listen to them and sit down quietly behind a big rock where they cannot be disturbed by us.

L: what is good?
Y: Whatever you think is good using your inner compass. (Y points to the chest)
L: But does that compass have a common nominator for all people?
Y: No, it does not, as good and bad are illusive categories. They are man-made and have no origion in the universe. They change within every culture. They do not stand the test of time. The borders of the categories are like jelly. They can encompass everything and nothing.
L: But how can that be? Surely there are actions that all will deem to be good or bad on the extreme end of the spectrum.
Y: No, not if you want agrement across the world and not if you want honesty. Good and bad becomes mere opinions based on time and place.
L: But how will one have any guideslines for behaviour then?
Y: Use your inner compass. (Y laughs)
L: But how do I know that my compass is right?
Y: It is your compass. Don`t you trust yourself?
L: No.
Y: Then that is your problem. Knowing yourself is enlightenment.
L: Should one follow all impulses from the compass? Even bad ones?
Y: Bad is whatever your compass tells you it is. If your soul wants to learn about prison it cannot resist breaking the law and going to jail. Is this bad? Should we eradicate bad from the world?
L: Compass says yes.
Y: (Y laughs) You do not carry a universal compass, only a personal one. Alas, you can not make decisions for humankind, only for yourself.
L: Then what if I want to choose bad?
Y: Then you learn the qualities and consequences of that decision you call bad. You consider if this is serving you or not.
L: But is it all about serving me? Y: You are the center of your space in an immense network of connections. You will go blind if you consider the needs of all the people connected to you. How will you choose whose needs to meet? What if they are opposing not only to your own but someone else in the network. Besides if you choose based on someone else you will fail, as you cannot know the outcome of your action no matter the intention. So, you focus on your compass and choose for yourself. Then what you radiate out is decicion from your core.
L: What if I want to choose good but fail?
Y: Good is whatever the compass inside you says.
L: Surely that is not the case. I refuse to believe it is that relative.
Y: Stop naming it good and bad. There are forces in the universe. Forces of light and darkness. They make a whole. They complement each other. The power of one will bring out the power in the other. In this whole they keep supporting each other, opposing each other, challenging each other in eternal development.
L:But surely one is good and the other bad.
Y: (has to breathe deeply and find the inner compass) No. They hold different qualities that complement each other. Everyone gets to choose between light and dark. You choose every day. You can choose light today even if you have choosen darkness yesterday. You hold the power over your own destiny and create it for yourself.
L: But is there ever a time when choosing darkness is preferable?
Y: That depends on your soul. You experience anxiety and when you had enough you fight through it and refuse to let it control you. Now you understand anxiety and know the power required to overcome it. You go from dark to light. Or you yell at others when you feel bad. Eventually, in this life or another, you figure out that yelling makes you feel worse. You will start looking for different solutions because of this understanding. Or you can experience deep injustice and that will give you a choice of either continuing the pattern yourself or fight it. A lot of lessons in the light requires the understanding of the darkness. Darkness need the opposing light.
L: It needs a lot strenght.
Y: Yes. The forces are strong within each, but you can guide your own actions. You have the power to stear the impulses from these forces. They each hold challenges and they each hold rewards.
L: But how can they not be named good and bad?
Y: Those categories are locking you into a reality and stopping you from seeing things from a wider perspective. You hold on to them because you do not trust yourself and your compass. You look outside yourself for guidance. Choosing between light or darkness is different than choosing between good or bad. You might intuitively feel the difference. There is a deeper understanding in us of light and darkness. It allows for a blending. The light in the dark. The dark in the light.
L: How can I trust my inner compass to make the right decisions?
Y: In the end you will have to. Your soul needs you to. If you choose based on an idea of a common compass you will not develop your own. Your soul wants to expand, learn and try, and the life lived will develop your compass.
L: And then you die.
Y: No, then you carry it to the next lifetime.

Y jumps up into a tree and puts his headphones on. He holds up his ipod to show L, who understands that enough has been said for now.

En liten spøkelsehistorie.

by Maja Raaen Hisdal, posted in Tanker

La meg fortelle deg om den første gangen jeg opplevde et spøkelse. Jeg var 21 år og hadde akkurat flyttet til Oslo. Utleiemegleren hadde hentet meg på stasjonen og vi parkerte foran en gammel rød villa. Huset er tre etasjer høyt med en stor, grønn hage utenfor. Det er en kraftig hekk rundt hele huset og en smijernsport fører inn den lille grusveien opp til huset. Det er et pent hus med verdighet og jeg liker det med en gang jeg ser det. Vi går inn porten og følger veien rundt huset hvor det er bygget en liten terrasse med akkurat nok plass til to stoler under tak så man kan sitte der i vær og vind. Det er en staselig inngang på ett staselig hus. Hele området synes å bære en gammel verdighet i seg. Den hvite frontdøren fører inn til en gang med flere dører og en bred tretrapp som snor seg oppover mot andre etasje. Der oppe blir jeg fortalt er det to leieværelser til og et felles bad. Megleren viser meg så inn til rommet mitt. Det er stort med høye hvite vinduer ut mot hagen og brune vegger. Interiøret er som å ha gått inn i en tidsmaskin tilbake til sekstitallet. En rød fløyelssofa lyser opp midt i rommet. Det er en sort peis i ene hjørnet som ikke lenger fungerer. Det er en liten enkel treseng stående inntil ene langveggen, med akkurat nok plass til meg oppi. Kjøkkenet er vegg i vegg. Brunrutete fliser og et lite bord man kan sitte ved og betrakte fuglene i hagen. Så er det kjelleren, sier han og går ut i gangen igjen og bort til en liten blå dør under trappene. Den fører inn til noen smale tretrapper som snor seg ned til en kald murkjeller med vaskerom. Vel oppe igjen får jeg nøkkelen og begynner å pakke ut.

Om kvelden når jeg kommer tilbake etter å ha utforsket nærområdet setter jeg meg ned på sofaen for å lese en bok. Huset er fylt med stillhet siden jeg ikke har fått på plass tv eller musikk og jeg har enda ikke sett menneskene som leier rommene oppe. Etter å ha lest en stund blir jeg rastløs, så jeg går ut i gangen og blir stående i tanker om jeg skal gå ut en tur eller finne på noe inne. Plutselig føles det ut som det står et menneske rett bak meg og puster i nakken på meg. Hele ryggen strammer seg. Nærværet er så tydelig og uventet at hjertet mitt nesten stopper av skrekk, jeg kan helt tydelig føle kroppen stående tett inntil meg, og jeg kjenner redselen spre seg, den lammer meg ett øyeblikk før jeg klarer rive meg ut av tilstanden. Jeg legger på sprang opp trappene, så fort jeg bare kan og jeg føler meg ikke trygg før jeg har låst meg inn på det lille badet. Med bankende hjerte setter jeg meg ned og tankene raser mens jeg prøver å finne ut hva i all verden som akkurat skjedde! Jeg er sikkker på at det stod en mann som bak meg, en som var høyere enn meg og eldre enn meg, og noe så skummelt har jeg aldri opplevd i mitt liv før. Hvordan kan jeg vite hvordan han så ut når jeg ikke så noe som helst? Allikevel er jeg sikker. Jeg vet at jeg ikke kan bli på badet i all evighet, så jeg åpner døren forsiktig, lister meg fram til kanten, og kikker ned. Det er ingen der. Ingen synlige iallefall. Jeg henter fram motet fra dypt inni meg og tar trappen ned i to steg av gangen før jeg kaster meg inn på rommet mitt og smeller igjen døren. Tilstedeværelsen av dette ukjente forlater meg når jeg er inne på rommet og jeg klarer å slappe av litt mer. Jeg sitter der med vidåpne øyner i den røde fløyelssofaen. I kroppen er det en blanding av redsel og nysjerrighet. Etter en stund åpner jeg forsiktig døren ut til gangen, kikker først og tar så ett steg ut , men følelsen av mannen kommer tilbake med en gang, så jeg drar meg raskt inn igjen. Det er slik jeg finner ut at jeg ikke er alene om å bo i husets første etasje.

Neste dag sitter jeg på kjøkkenet og spiser frokost når en av mine romkamerater kommer inn døren. Han er lav, med brunt hår og skjegg, svarte klær og østlandsdialekt. Vi hilser og han er enkel å prate med. Han slår seg ned ved kjøkkenbordet og allerede etter kort tid spør han meg om jeg tror det finnes ett spøkelse i huset.
”Ja, det gjør jeg faktisk!” sier jeg overrasket og forteller han hva som hadde skjedd kvelden før. Han hører etter og nikker langsomt når jeg er ferdig. ”Har du opplevd det også?”spør jeg.
”Vel,ja, jeg har fått en følelse av det. Det har vært visse ting som har hendt her, som ikke lar seg forklare så lett.”
”Som hva da?” spør jeg mens jeg krøller sammen beina under meg på stolen, lener meg framover og ser på han med interesse.
Han ler litt av posituren min, før han fortsetter. ” Når jeg flyttet inn var det for eksempel et bilde som hang på veggen på rommet mitt, og det er nå borte. Jeg er den eneste som har en nøkkel til døren. Hvis det skulle vært mulig å komme seg inn to dører umerket, så jeg ser ikke noen grunn til at noen skulle ha stjelt det bildet uansett. Det var ikke akkurat noe praktverk av et maleri. ”
”Nei, og hadde noen gått inn for å stjele hadde de gjerne tatt noe annet også.”
”Akkurat. Og så er det vasken på badet. Jeg kan høre at den står på fullt noen ganger om kveldene, men når jeg går ut for å sjekke er den alltid igjen, like fullt hører jeg lyden av den inne på rommet mitt igjen.”
”Er det sant? Så ekkelt!”
”Og så er det saken med biene. Det pleide å være fullt av dem på rommet mitt. De bodde inni pipen, og det er en luke ut til rommet mitt. Plutselig en dag så fløy de til vinduet, alle sammen, og ville ut. Det er jo fullstendig unaturlig for dem, at de skulle gjøre dette i flokk og dessuten var det iskaldt ute og de kom til å fly inn i en sikker død, men det var like fullt det de ville, så jeg åpnet vinduet og lot dem slippe ut”
”Herlighet, det er utrolig! Jeg kan nesten ikke fatte at det går an”. Jeg ser for meg alle biene som står på vinduet og lengter ut til den kalde høsten. Jeg lurer på hva i all verden dette huset rommer, som de har vurdert som en skjebne verre enn døden.
”Jeg antar alt kan blir forklart på en eller annen måte” sier han. ”Det er ikke nødvendigvis et spøkelse som står bak alt dette, det kan være en kombinasjon av en tyv, min dårlige hørsel, galne bier og dine følelser som har reagert uten grunn.”
”Det tror jeg neppe, jeg er ganske sikker på at det er et spøkelse.” sier jeg alvorlig.
Han nikker. ”Det er klart det er et spøkelse.”


Vi blir begge blitt vant til at spøkelset bor i huset med oss. I begynnelsen skremmer det meg mange ganger allikevel. En av de første kveldene når jeg prøvde å sove hørte jeg håndtaket på ytterdøren bli presset ned. Lyden er enkelt å gjenkjenne siden det knirker og man må trykke ganske hardt ned for at den skal åpne seg. Jeg trodde først det var romkameraten som kom hjem, men ingen gikk inn døren. Da begynte jeg bli nervøs og kikket ut i gangen. Det er glass i ytterdøren så man kan se ut, men det var ingen der og heller ingen å se i hagen. Jeg skrudde på lyset og ble liggende lenge å lese mens kroppen var i høygir for lyder, men da ble det stille.
En annen kveld hørte jeg døren ned til kjelleren slå hardt igjen. Det kunne umulig finnes en naturlig forklaring siden døren var under trappene og midt i en gang. Min romkamerat var på jobb og jeg var alene i huset. Pulsen begynte å stige, men jeg roet meg ned ved å tenke at kanskje vinden på en eller annen måte hadde klart å snike et vindpust inn dit som var kraftig nok til å først åpne og så slå døren igjen. Sekunder etter slamret kjellerdøren hissig igjen en gang til. Den lå rett på andre siden av veggen hvor jeg hadde sengen min, og dette var tidspunktet hvor jeg dro dynen over hodet og prøvde å tenke glade tanker om sol og sommerfugler.
Det var som om spøkelset ville vise at det bodde i huset det også. Neste gang var det midt på dagen og jeg var jeg nede i vaskekjelleren og hang opp klær til tørk. Plutselig hørte lyden av noe som ble dratt over gulvet rett over hodet mitt. Det hørtes ut som møblene ble omarrangert, det var tunge og tydelige lyder av skraping over gulvet. Deretter hørte jeg kjøkkenvasken slå seg på. Med hjertet i halsen ble jeg stående med våte klær i hendene. Så stoppet plutselig alle lyder opp like brått som det hadde begynt. Det var ikke fristende å gå opp, men heller ikke fristende å bli i den skumle kjelleren. Når jeg kom opp trappene, var alt slik jeg hadde etterlatt det, og det var ikke spor av noen.

Slik var det å bo med et spøkelse i kollektiv. Og en dag fant den gamle ånden en måte å formidle hvem det var på. Flere gamle bilder hang på veggen opp til trappene og en dag ble jeg så nysjerrig på ett av dem. Det var et gammelt portrettbilde i svart hvitt av en mann. I en impuls, og spør meg ikke hvorfor det falt meg inn å gjøre det, så tok jeg bildet ned av veggen og snudde det. På baksiden av rammen stod navnet Birger skrevet med blyant. Så det er Birger som spøker her, tenkte jeg med en gang. Og da ble det lettere. Jeg hadde et navn og et bilde og fra det øyeblikket av ble jeg overbevist om at det var Birger som er vårt spøkelse. Jeg viste det til min romkamerat som var enig. Å bo i et hus med et spøkelse kan være skremmende til tider, men nå som vi hadde fått ett navn og ett bilde, så ble Birger ganske harmløs. Vi følte aldri at han ville noe annet enn å bo i huset han også. Når han laget lyder eller dukket opp med sin tilstedeværelse, så tenkte jeg at det er bare Birger som spøker litt, og så var det i orden. Folk som kom på besøk til meg ble derimot vettskremte, og lot seg ikke overtale av Birgers milde natur.

En ting er å tenke om man skal tro på spøkelser eller ikke, men har man bodd med ett så blir man derimot ganske raskt overbevist. Heldigvis kan man bli venner med dem.

Relasjonell styrke

by Maja Raaen Hisdal, posted in Uncategorized

Har du noen gang tenkt på forskjellen mellom uavhengig styrke og relasjonell styrke?
Relasjonell styrke er en styrke til å stå i seg selv, ikke bare når man er alene og uavhengig, men når man er i relasjoner med andre. Når du har relasjonell styrke så er du ikke redd for å miste deg selv i møte med andre, du vil ikke forme deg selv etter deres meninger eller for å tilpasse deg deres blikk, du vil ikke søke annerkjennelse av andre men gi det til deg selv og være åpen for inspirasjon i samspill med andre. Å eie en relasjonell styrke innebærer at du aksepterer deg selv, at du står for den du er, at du våger å være synlig ovenfor andre. At du uttrykker deg selv og er tydelig på dine egne grenser i relasjonene. Det innebærer at du lar deg selv leve ut de interesser og den væremåte som ligger nærmest ditt hjerte. At du står i din egen kraft og vet hvem du er. Når du eier relasjonell styrke vil du være i stand til å ta imot omsorg, støtte og kjærlighet, og selv gi det til andre. Du vil være i stand til å sette klare grenser og si ifra når noe er uakseptabelt. Du vil stille krav til andre og tillate at de stiller krav til deg. Du vil tillate forandring i relasjonene og tillate folk å utvikle seg. Relasjonell styrke er nødvendig å øve på. For vi kan ikke bare være sterke alene. Vi må også være sterke sammen. Det er en ting er å stå sterkt og uavhengig på egenhånd, mens det er noe helt annet å stå sterkt i relasjoner med andre mennesker.