Blog

Blå tilstand

Den blå ulven med slitt pels og matte øyner, den er kald på innsiden og den er trøtt av å bjeffe. Den er sliten og vil legge seg ned, kroppen føles hul ut, ribbeina kan føles og den har resignert. Hver gang den reiser seg gjør den det for å bjeffe, for å ule, for å forsvare seg selv. Den er aggressiv, men nedslipt, den orker ikke mer, det føles meningsløst ut at hver kraft og hver tanke skal gå til sitt eget røde, flammende forsvar. Den vet ikke hva alternativet er, men jeg ser troen som kreves for å stå støtt i seg selv, være ærlig om sin identitet og sitt hjertes behov. Det er en plass på innsiden av ulven hvor det fremdeles lever et lys og det inneholder nok kraft til å transformere alt, det kan bringe livet tilbake, det er en magisk drikk som kun en dråpe er nok av. Livet vil være der og øynene vil skinne igjen, men øynene er det vanskeligste, for der har det satt seg fast et bilde som flikker på nytt og på nytt over virkeligheten og ulven har vanskelig for å slippe taket på det bildet, ulven tror det beskytter han og uten det vil han miste aggresjonen, som han er overbevist om at er den eneste styrken han har. Den hvite lyset på innsiden venter på hans tillatelse, tålmodig og utålmodighet, det må vente til ulven er så lei at han gir slipp på det gamle bildet om fortid og nåtid og stengte muligheter. Lyset venter på han. Det venter på han. Ulven har snart ikke flere krefter igjen. Lyset venter på han, det håper han vil slippe taket før han driver seg selv inn i livets død og ingenting lenger betyr noenting, liggende på marken, alt er meningsløst, lyset står klar til å åpne seg opp før dette punktet inntreffer og håper at han vil nå en liten grad av fleksibilitet før det, kun er liten tanke om at det finnes andre bilder, bedre bilder, like sanne bilder, bare en liten tanke er nok til at lyset faller inn, faller fram, åpner seg og løfter han tilbake i livet. Lyset venter på at han skal slippe seg selv fri fra sine tankers bindinger, fra håpløshetens grep og våkne opp til en verden av muligheter hvor han har makt og kan bevege seg på nytt.

Dikt: om døden og livet

Jeg frykter ikke døden
Men det betyr ikke at livet er meningsløst
Jeg tror ikke døden er slutten på noe
Men det betyr ikke at jeg ikke vil leve hvor jeg er

Døden er naturlig
Men det er også livet
Man kan velge livet
Slik man kan velge døden
Man kan vente på døden
Eller man kan leve sitt liv
Man kan frykte døden
Man kan frykte livet
Man kan holde fast i livet og la hendene stivne i grepet
Man kan skyve bort døden Eller bruke den som en påminner om å leve hver dag

Jeg tror på den sjel som kom til livet for å utrette noe
Jeg tror på den sjel som har lidenskaper og formål i livet
Jeg tror på den sjel som er her for å erfare verden
Jeg tror på den sjel som ikke opphører

De førtito gram som forlater kroppen
Lyset som slukkes i øynene
Huset som forlates
Det er overgangen
Før din sjel lever videre
Døden er et komma, ikke et punktum

Historien om livet er din skapelse
Avgrenset fra perm til perm
Slik alle historier må ha en start og en avslutning
Og kun du kan sørge for innholdet i den.

Vi er mer enn en enkelt kategori.


Det kan være fristende for oss å ville forstå verden ut fra kategorier og svart/hvitt tankegang. For noen passer det utmerket å befinne seg i en kategori, mens for andre som har interesser på kryss og tvers av dem, vil kategorier begrense friheten til å være et helt og sammensatt menneske.
Det alternative er en av kategoriene som eksisterer og det er visse egenskaper som knyttes til den, både om utsende, egenskaper og personlighet. Det kan gjøre det vanskelig å framstille seg selv som alternativ, hvis man ikke har lyst til, ja til og med er redd for, å bli plassert i den boksen. Kategoriene gjør nemlig at vi tror vi vet noe om det mennesket som står foran oss, uten at vi trenger å stille noen spørsmål. Det er forhåndsdømming. Og frykten for dette gjør at mange mennesker velger å skjule disse sidene ved seg selv eller kun tilstå dem til andre som de vet føler det samme. Og det er fullstendig forståelig. Ingen liker å bli forhåndsdømt. Ingen liker å bli plassert i en kategori som er fylt med oppfattninger og overbevisninger som man ikke nødvendigvis kan stille seg bak.
Så hva skal vi gjøre annerledes?
Vi må tillate mer fleksibilitet enn dette. Vi må tillate mer frihet. Vi må stille mennesker spørsmål før vi tror vi vet noe om dem. Slike spørsmål kan være; -Hva innebærer det for deg? -Hva tror du på? Hvilke opplevelser stammer troen fra? Hvordan påvirker det måten du ser verden på?
Så må man forsøke å lytte til svarene med både nysjerrighet og toleranse. For mangfold er det som gjør det interessant å leve her i denne verden. Et mangfold av opplevelser, av erfaringer, av perspektiver og levemåter. Vi kan tillate oss å lytte til hverandre, forsøke å forstå hvordan andre ser verden, stille spørsmål, bli kjent med hverandre og skape rom for ærlighet. For det er faktisk litt kjedelig om vi alle skal late som om vi er helt like og gjemme bort det som er fargerikt og annerledes. Vi er alle sammensatt forskjellig og er unike på vår egen måte. Vi har alle unike opplevelser og historier som har formet oss til å bli akkurat den vi er. Det er det som gjør det gøy å bli kjent med hverandre. Hvis det bare finnes nok rom til at hvert menneske får lov å fortelle hvem de er. Hvis de bare finnes nok toleranse til å lytte og stille spørsmål.
Kategoriene vi benytter oss av kan hindre en slik åpenhet.
Det er mange tilfeller hvor jeg i møte med et nytt menneske ikke har fått sagt mer enn at jeg jobber med alternativ behandling før det himles med øynene og personen begynner å fortelle hvor mye den har imot det. Og da stopper relasjonen der. Jeg har blitt plassert i en kategori uten et eneste spørsmål og har blitt dømt for det. Vi som var to mennesker som akkurat hadde hilst og som kunne ha blitt kjent med hverandre har nå ikke lenger muligheten til det. Alle de andre sidene ved oss, alle aspektene, alle nyansene, alle historiene, alle de andre interessene og uttrykkene forsvinner.
Det er trist og fellesskapet blir fattigere på grunn av det.
Fargene forsvinner.
Det er mange som har spirituelle opplevelser eller interesser som er veldig redd for å snakke åpent om det. Det forstår jeg godt, for det er ubehagelig å bli forvist inn i en kategori og det kan fort skje. Så man beskytter seg selv ved å skjule det.
Mitt ønske er at det skal finnes mer rom mellom oss. Mer nysjerrighet og mer toleranse. Mer verdsettelse av at vi er forskjellige og at det er en god og fin ting. Vi er mer enn noen enkelt kategori kan fange. Vi er hele og komplekse mennesker med helt unike historier. Så still spørsmål og vær nysjerrig før du definerer noen. Tenk at det er gøy og spennende å lytte til noen som ser verden ulikt fra deg selv. Bare med en slik åpenhet og toleranse kan vi få lov til å tre fram som de menneskene vi er.

Sett fra en annen planet

Hvis noen hadde betraktet oss fra en fremmed planet ville de sikkert ha syntes at det er merkelig at så mange forsøker å komme seg unna de menneskelige tilknytningene. Båndene som skal gi oss trygghet, læring, varme, overlevelse og kjærlighet. At de båndene blir forsøkt saget over. At vi, som er sosiale flokkdyr, flykter fra våre vilkår. Kanskje hvis de betraktet oss lenge nok ville det ha begynt å gi mening. Det finnes lidelse, ulykke, smerte. Det finnes bånd som blir trampet på, som blir brukt til sendebud for mørket på innsiden. Det finnes erfaringer som tegner grufulle bilder som gjør det vanskelig å minnes noe annet. Om de observerte oss lenge nok ville det ha begynt å gi mening at vi bryter våre bånd, men samtidig ville det ha forblitt meningsløst at menneskene trykker hverandre ned. De ville tenkt at vi var en destruktiv rase. Eller de ville ha tenkt at vi hadde mye potensiale. Eller de ville ha tenkt at vi med litt innsats kunne gjort det så mye bedre for oss selv. De ville ha pekt på at vi ikke oppfører oss som del av samme menneskehet. De ville ha sagt at det går imot artens videreføring at vi oppfører oss på denne måten og de ville ikke ha forstått at vi ikke har bedre instinkter enn det. De ville ha undret seg over hvordan det ble slått sprekker i det fundamentale instinktet til å bevare sin art og hvorfor vi kriger mot våre søstre og våre brødre. De fremmede ville ha lagt merke til kjærligheten som motpol til destruksjonen og de ville ha forstått kampen som utspiller seg mellom det destruktive og det oppbyggende i oss. Kjærligheten ville vært synlig for dem som en egen størrelse, en sterk kraft som lister seg forbi det rasjonelle sinn for å komme inn i våre hjertet. De ville ha sett at kjærligheten var nødvendig for å forsøke å gjøre bot for forbrytelser mot den menneskelige tilknytning. Fra planeten sin ville de ha sett at kjærligheten en selvstendig kraft, et fenomen i universet, som eksisterte før menneskene ble til og som vil forsette å eksistere uavhengig av oss. En kraft som gjennomsyrer alt som er og ikke er avhengig av noens vilje for å eksistere. De fremmede ville ha diskutert om hvert hjerte i den menneskelige kropp er en beholder for den kraften, en nødløsning som vil redde oss, snoren i fallskjermen, branntauet i vinduet, det vi trenger ekstra av når våre instinkter har blitt korrumperte. De ville gitt annerkjennende nikk til kjærlighetens kraft som flyter forbi dem, uhindret og uhemmet, og kjærligheten ville ha formet seg til et gjenkjennende bukk. Det ville ha kilt de fremmede i magen og da ville de ha blitt overbevist om at hvis det finnes noe som kan redde menneskeheten, så er det det kjærlighetens transformerende, barmhjertig kraft.

The conversations of L & Y -1

Deep in the woods there are two individuals sitting between the trees and discussing matters of the universe. Let us call them L and Y. We sneak up to listen to them and sit down quietly behind a big rock where they cannot be disturbed by us.

L: what is good?
Y: Whatever you think is good using your inner compass. (Y points to the chest)
L: But does that compass have a common nominator for all people?
Y: No, it does not, as good and bad are illusive categories. They are man-made and have no origion in the universe. They change within every culture. They do not stand the test of time. The borders of the categories are like jelly. They can encompass everything and nothing.
L: But how can that be? Surely there are actions that all will deem to be good or bad on the extreme end of the spectrum.
Y: No, not if you want agrement across the world and not if you want honesty. Good and bad becomes mere opinions based on time and place.
L: But how will one have any guideslines for behaviour then?
Y: Use your inner compass. (Y laughs)
L: But how do I know that my compass is right?
Y: It is your compass. Don`t you trust yourself?
L: No.
Y: Then that is your problem. Knowing yourself is enlightenment.
L: Should one follow all impulses from the compass? Even bad ones?
Y: Bad is whatever your compass tells you it is. If your soul wants to learn about prison it cannot resist breaking the law and going to jail. Is this bad? Should we eradicate bad from the world?
L: Compass says yes.
Y: (Y laughs) You do not carry a universal compass, only a personal one. Alas, you can not make decisions for humankind, only for yourself.
L: Then what if I want to choose bad?
Y: Then you learn the qualities and consequences of that decision you call bad. You consider if this is serving you or not.
L: But is it all about serving me? Y: You are the center of your space in an immense network of connections. You will go blind if you consider the needs of all the people connected to you. How will you choose whose needs to meet? What if they are opposing not only to your own but someone else in the network. Besides if you choose based on someone else you will fail, as you cannot know the outcome of your action no matter the intention. So, you focus on your compass and choose for yourself. Then what you radiate out is decicion from your core.
L: What if I want to choose good but fail?
Y: Good is whatever the compass inside you says.
L: Surely that is not the case. I refuse to believe it is that relative.
Y: Stop naming it good and bad. There are forces in the universe. Forces of light and darkness. They make a whole. They complement each other. The power of one will bring out the power in the other. In this whole they keep supporting each other, opposing each other, challenging each other in eternal development.
L:But surely one is good and the other bad.
Y: (has to breathe deeply and find the inner compass) No. They hold different qualities that complement each other. Everyone gets to choose between light and dark. You choose every day. You can choose light today even if you have choosen darkness yesterday. You hold the power over your own destiny and create it for yourself.
L: But is there ever a time when choosing darkness is preferable?
Y: That depends on your soul. You experience anxiety and when you had enough you fight through it and refuse to let it control you. Now you understand anxiety and know the power required to overcome it. You go from dark to light. Or you yell at others when you feel bad. Eventually, in this life or another, you figure out that yelling makes you feel worse. You will start looking for different solutions because of this understanding. Or you can experience deep injustice and that will give you a choice of either continuing the pattern yourself or fight it. A lot of lessons in the light requires the understanding of the darkness. Darkness need the opposing light.
L: It needs a lot strenght.
Y: Yes. The forces are strong within each, but you can guide your own actions. You have the power to stear the impulses from these forces. They each hold challenges and they each hold rewards.
L: But how can they not be named good and bad?
Y: Those categories are locking you into a reality and stopping you from seeing things from a wider perspective. You hold on to them because you do not trust yourself and your compass. You look outside yourself for guidance. Choosing between light or darkness is different than choosing between good or bad. You might intuitively feel the difference. There is a deeper understanding in us of light and darkness. It allows for a blending. The light in the dark. The dark in the light.
L: How can I trust my inner compass to make the right decisions?
Y: In the end you will have to. Your soul needs you to. If you choose based on an idea of a common compass you will not develop your own. Your soul wants to expand, learn and try, and the life lived will develop your compass.
L: And then you die.
Y: No, then you carry it to the next lifetime.

Y jumps up into a tree and puts his headphones on. He holds up his ipod to show L, who understands that enough has been said for now.

En liten spøkelsehistorie.

La meg fortelle deg om den første gangen jeg opplevde et spøkelse. Jeg var 21 år og hadde akkurat flyttet til Oslo. Utleiemegleren hadde hentet meg på stasjonen og vi parkerte foran en gammel rød villa. Huset er tre etasjer høyt med en stor, grønn hage utenfor. Det er en kraftig hekk rundt hele huset og en smijernsport fører inn den lille grusveien opp til huset. Det er et pent hus med verdighet og jeg liker det med en gang jeg ser det. Vi går inn porten og følger veien rundt huset hvor det er bygget en liten terrasse med akkurat nok plass til to stoler under tak så man kan sitte der i vær og vind. Det er en staselig inngang på ett staselig hus. Hele området synes å bære en gammel verdighet i seg. Den hvite frontdøren fører inn til en gang med flere dører og en bred tretrapp som snor seg oppover mot andre etasje. Der oppe blir jeg fortalt er det to leieværelser til og et felles bad. Megleren viser meg så inn til rommet mitt. Det er stort med høye hvite vinduer ut mot hagen og brune vegger. Interiøret er som å ha gått inn i en tidsmaskin tilbake til sekstitallet. En rød fløyelssofa lyser opp midt i rommet. Det er en sort peis i ene hjørnet som ikke lenger fungerer. Det er en liten enkel treseng stående inntil ene langveggen, med akkurat nok plass til meg oppi. Kjøkkenet er vegg i vegg. Brunrutete fliser og et lite bord man kan sitte ved og betrakte fuglene i hagen. Så er det kjelleren, sier han og går ut i gangen igjen og bort til en liten blå dør under trappene. Den fører inn til noen smale tretrapper som snor seg ned til en kald murkjeller med vaskerom. Vel oppe igjen får jeg nøkkelen og begynner å pakke ut.

Om kvelden når jeg kommer tilbake etter å ha utforsket nærområdet setter jeg meg ned på sofaen for å lese en bok. Huset er fylt med stillhet siden jeg ikke har fått på plass tv eller musikk og jeg har enda ikke sett menneskene som leier rommene oppe. Etter å ha lest en stund blir jeg rastløs, så jeg går ut i gangen og blir stående i tanker om jeg skal gå ut en tur eller finne på noe inne. Plutselig føles det ut som det står et menneske rett bak meg og puster i nakken på meg. Hele ryggen strammer seg. Nærværet er så tydelig og uventet at hjertet mitt nesten stopper av skrekk, jeg kan helt tydelig føle kroppen stående tett inntil meg, og jeg kjenner redselen spre seg, den lammer meg ett øyeblikk før jeg klarer rive meg ut av tilstanden. Jeg legger på sprang opp trappene, så fort jeg bare kan og jeg føler meg ikke trygg før jeg har låst meg inn på det lille badet. Med bankende hjerte setter jeg meg ned og tankene raser mens jeg prøver å finne ut hva i all verden som akkurat skjedde! Jeg er sikkker på at det stod en mann som bak meg, en som var høyere enn meg og eldre enn meg, og noe så skummelt har jeg aldri opplevd i mitt liv før. Hvordan kan jeg vite hvordan han så ut når jeg ikke så noe som helst? Allikevel er jeg sikker. Jeg vet at jeg ikke kan bli på badet i all evighet, så jeg åpner døren forsiktig, lister meg fram til kanten, og kikker ned. Det er ingen der. Ingen synlige iallefall. Jeg henter fram motet fra dypt inni meg og tar trappen ned i to steg av gangen før jeg kaster meg inn på rommet mitt og smeller igjen døren. Tilstedeværelsen av dette ukjente forlater meg når jeg er inne på rommet og jeg klarer å slappe av litt mer. Jeg sitter der med vidåpne øyner i den røde fløyelssofaen. I kroppen er det en blanding av redsel og nysjerrighet. Etter en stund åpner jeg forsiktig døren ut til gangen, kikker først og tar så ett steg ut , men følelsen av mannen kommer tilbake med en gang, så jeg drar meg raskt inn igjen. Det er slik jeg finner ut at jeg ikke er alene om å bo i husets første etasje.

Neste dag sitter jeg på kjøkkenet og spiser frokost når en av mine romkamerater kommer inn døren. Han er lav, med brunt hår og skjegg, svarte klær og østlandsdialekt. Vi hilser og han er enkel å prate med. Han slår seg ned ved kjøkkenbordet og allerede etter kort tid spør han meg om jeg tror det finnes ett spøkelse i huset.
”Ja, det gjør jeg faktisk!” sier jeg overrasket og forteller han hva som hadde skjedd kvelden før. Han hører etter og nikker langsomt når jeg er ferdig. ”Har du opplevd det også?”spør jeg.
”Vel,ja, jeg har fått en følelse av det. Det har vært visse ting som har hendt her, som ikke lar seg forklare så lett.”
”Som hva da?” spør jeg mens jeg krøller sammen beina under meg på stolen, lener meg framover og ser på han med interesse.
Han ler litt av posituren min, før han fortsetter. ” Når jeg flyttet inn var det for eksempel et bilde som hang på veggen på rommet mitt, og det er nå borte. Jeg er den eneste som har en nøkkel til døren. Hvis det skulle vært mulig å komme seg inn to dører umerket, så jeg ser ikke noen grunn til at noen skulle ha stjelt det bildet uansett. Det var ikke akkurat noe praktverk av et maleri. ”
”Nei, og hadde noen gått inn for å stjele hadde de gjerne tatt noe annet også.”
”Akkurat. Og så er det vasken på badet. Jeg kan høre at den står på fullt noen ganger om kveldene, men når jeg går ut for å sjekke er den alltid igjen, like fullt hører jeg lyden av den inne på rommet mitt igjen.”
”Er det sant? Så ekkelt!”
”Og så er det saken med biene. Det pleide å være fullt av dem på rommet mitt. De bodde inni pipen, og det er en luke ut til rommet mitt. Plutselig en dag så fløy de til vinduet, alle sammen, og ville ut. Det er jo fullstendig unaturlig for dem, at de skulle gjøre dette i flokk og dessuten var det iskaldt ute og de kom til å fly inn i en sikker død, men det var like fullt det de ville, så jeg åpnet vinduet og lot dem slippe ut”
”Herlighet, det er utrolig! Jeg kan nesten ikke fatte at det går an”. Jeg ser for meg alle biene som står på vinduet og lengter ut til den kalde høsten. Jeg lurer på hva i all verden dette huset rommer, som de har vurdert som en skjebne verre enn døden.
”Jeg antar alt kan blir forklart på en eller annen måte” sier han. ”Det er ikke nødvendigvis et spøkelse som står bak alt dette, det kan være en kombinasjon av en tyv, min dårlige hørsel, galne bier og dine følelser som har reagert uten grunn.”
”Det tror jeg neppe, jeg er ganske sikker på at det er et spøkelse.” sier jeg alvorlig.
Han nikker. ”Det er klart det er et spøkelse.”


Vi blir begge blitt vant til at spøkelset bor i huset med oss. I begynnelsen skremmer det meg mange ganger allikevel. En av de første kveldene når jeg prøvde å sove hørte jeg håndtaket på ytterdøren bli presset ned. Lyden er enkelt å gjenkjenne siden det knirker og man må trykke ganske hardt ned for at den skal åpne seg. Jeg trodde først det var romkameraten som kom hjem, men ingen gikk inn døren. Da begynte jeg bli nervøs og kikket ut i gangen. Det er glass i ytterdøren så man kan se ut, men det var ingen der og heller ingen å se i hagen. Jeg skrudde på lyset og ble liggende lenge å lese mens kroppen var i høygir for lyder, men da ble det stille.
En annen kveld hørte jeg døren ned til kjelleren slå hardt igjen. Det kunne umulig finnes en naturlig forklaring siden døren var under trappene og midt i en gang. Min romkamerat var på jobb og jeg var alene i huset. Pulsen begynte å stige, men jeg roet meg ned ved å tenke at kanskje vinden på en eller annen måte hadde klart å snike et vindpust inn dit som var kraftig nok til å først åpne og så slå døren igjen. Sekunder etter slamret kjellerdøren hissig igjen en gang til. Den lå rett på andre siden av veggen hvor jeg hadde sengen min, og dette var tidspunktet hvor jeg dro dynen over hodet og prøvde å tenke glade tanker om sol og sommerfugler.
Det var som om spøkelset ville vise at det bodde i huset det også. Neste gang var det midt på dagen og jeg var jeg nede i vaskekjelleren og hang opp klær til tørk. Plutselig hørte lyden av noe som ble dratt over gulvet rett over hodet mitt. Det hørtes ut som møblene ble omarrangert, det var tunge og tydelige lyder av skraping over gulvet. Deretter hørte jeg kjøkkenvasken slå seg på. Med hjertet i halsen ble jeg stående med våte klær i hendene. Så stoppet plutselig alle lyder opp like brått som det hadde begynt. Det var ikke fristende å gå opp, men heller ikke fristende å bli i den skumle kjelleren. Når jeg kom opp trappene, var alt slik jeg hadde etterlatt det, og det var ikke spor av noen.

Slik var det å bo med et spøkelse i kollektiv. Og en dag fant den gamle ånden en måte å formidle hvem det var på. Flere gamle bilder hang på veggen opp til trappene og en dag ble jeg så nysjerrig på ett av dem. Det var et gammelt portrettbilde i svart hvitt av en mann. I en impuls, og spør meg ikke hvorfor det falt meg inn å gjøre det, så tok jeg bildet ned av veggen og snudde det. På baksiden av rammen stod navnet Birger skrevet med blyant. Så det er Birger som spøker her, tenkte jeg med en gang. Og da ble det lettere. Jeg hadde et navn og et bilde og fra det øyeblikket av ble jeg overbevist om at det var Birger som er vårt spøkelse. Jeg viste det til min romkamerat som var enig. Å bo i et hus med et spøkelse kan være skremmende til tider, men nå som vi hadde fått ett navn og ett bilde, så ble Birger ganske harmløs. Vi følte aldri at han ville noe annet enn å bo i huset han også. Når han laget lyder eller dukket opp med sin tilstedeværelse, så tenkte jeg at det er bare Birger som spøker litt, og så var det i orden. Folk som kom på besøk til meg ble derimot vettskremte, og lot seg ikke overtale av Birgers milde natur.

En ting er å tenke om man skal tro på spøkelser eller ikke, men har man bodd med ett så blir man derimot ganske raskt overbevist. Heldigvis kan man bli venner med dem.

Relasjonell styrke

Har du noen gang tenkt på forskjellen mellom uavhengig styrke og relasjonell styrke?
Relasjonell styrke er en styrke til å stå i seg selv, ikke bare når man er alene og uavhengig, men når man er i relasjoner med andre. Når du har relasjonell styrke så er du ikke redd for å miste deg selv i møte med andre, du vil ikke forme deg selv etter deres meninger eller for å tilpasse deg deres blikk, du vil ikke søke annerkjennelse av andre men gi det til deg selv og være åpen for inspirasjon i samspill med andre. Å eie en relasjonell styrke innebærer at du aksepterer deg selv, at du står for den du er, at du våger å være synlig ovenfor andre. At du uttrykker deg selv og er tydelig på dine egne grenser i relasjonene. Det innebærer at du lar deg selv leve ut de interesser og den væremåte som ligger nærmest ditt hjerte. At du står i din egen kraft og vet hvem du er. Når du eier relasjonell styrke vil du være i stand til å ta imot omsorg, støtte og kjærlighet, og selv gi det til andre. Du vil være i stand til å sette klare grenser og si ifra når noe er uakseptabelt. Du vil stille krav til andre og tillate at de stiller krav til deg. Du vil tillate forandring i relasjonene og tillate folk å utvikle seg. Relasjonell styrke er nødvendig å øve på. For vi kan ikke bare være sterke alene. Vi må også være sterke sammen. Det er en ting er å stå sterkt og uavhengig på egenhånd, mens det er noe helt annet å stå sterkt i relasjoner med andre mennesker.

Dikt

Hit men ikke lenger

Fanget i et nett av sjalusi
Han er kledd i sort og har en hardhet over seg
Han er edderkoppen som henger faretruende i sitt nett
Han later som om han er farlig
Han later som om han er en trussel
Han forsøker å styre verden med sin aggresjon
Aldri slipper noen andre følelser til

Huset med den lyse hagen
Der bor drømmen om en framtid
Du kan kjenne gressets mykhet mot dine bare føtter
Og hans mørke står på utsiden av det
Han vil inn
Du dytter en hånd i hans ansikt
Lar han formidle sin lengsel på en annen måte

Du skriker at han ikke har rett til å ty til aggresjon
Han tar forskrekket ett steg tilbake
Ingen har stoppet han før
Ingen har rokket ved den falske makt som raseriet tilbyr
Men her får han ikke komme inn
Han dyttes utenfor porten som stenges foran han

Den hvite postkassen som henger der
Du peker på den med strenghet
Du sier det ligger et krav om et budskapet med følelser
Andre følelser
Sanne følelser
Og hans mage blir ett åpent sår som får han til å knele mot bakken

Han må sitte der
Han får sitte der alene
Du lar han sitte der til han går sin vei
Eller kommer med nye ord
Det er en nødvendighet
For å komme inn i den lyse framtid hvor dere begge kan bo.

Following your heart

Following your heart

It`s not supposed to be easy.

So picture this, your heart has a mind of its own. That mind may be different from or the same as the mind upstairs, but still it has a mind of its own and it has it`s own opinions and desires. Clearly there is a agreement in the world that following your heart is a good thing, it`s applauded and seldom do you hear anyone complaining about having followed their hearts. Why is it still so hard and why don`t more people do it?

The heart has it`s own logic, you see, it doesn`t care about your doubts, your fears, the lines that have been drawn up around you and that you are dutifully within. The heart does not consider what your parents want, what you neighbor want, or what people might say about you. The heart does not go into possible catastrophic consequences of your future, it has no doubts about your capabilities, it knows, your heart knows the direction, knows what you need, it knows your souls desire and it cares about you being happy and living a fulfilling life that will leave your heart pumping healthy and unrestricted for a very long time. Your heart wants to dance and it has its eyes on the price.

Then we have the mind upstairs, which when it works together with the hearts mind, is a great partner and resource to getting those plans going, to steering your life in the direction that is perfect for you. They can be amazing dance partners those two, but then again, the mind upstairs might decide to go dancing with others instead, fear, anxiety, doubt, it might decide to leave the heart as a wall flower that never gets a chance, or kick the heart out of the room altogether, closing the door, and returning to its other partners. In that case, the results aren`t great and not very fulfilling, at least not as far as the heart is concerned. Now the heart might knock on the door, look through the window, panic when it sees the decisions your upstairs mind is making with its other partners, and you feel this heavy heart beat in your body, you feel the tightness in your chest, you feel the nausea and the uncomfortable feeling in your body, but you don`t understand it, because the door is locked and your hearts communication becomes a unrealistic dream.

Most people have experienced this separation from the heart, the silencing of its voice, the hard belief that the upstairs mind is the only one that should be able to make decisions, never seeing who its partners are. “Be realistic, that will never work, you can`t do that, it`s too big of a risk, you need to have control, you better choose the safe option” All whispers of its fearful dance partners and the upstairs mind listens, thinking it is better, must be better, than what the heart has to say.

Following your heart means allowing your heart to get back on the dance floor, to let go of the others and return to what can be a perfect partnership, and it is hard, because those other voices have kept you safe, they have kept you walking within the boundaries set up for you, and you might not be happy, but you have control, you might not be living, but you are playing by the rules and it is working. Now, the heart challenges you, it wants to take risks, it wants to see what you can do, it wants you to be weird and dancing, and laughing, it wants you to live and learn, and open up more of your capabilities, it`s saying life is short and you should take your chances, go for it, trust your intuition and be the most you can be. The heart is going against all those other dance partners, and the fear protests loudly in your ears, the anxiety forces your body to freeze, the doubt worries about disasters. They all agree, it will fall to pieces, you will fall to pieces and everyone will laugh, you can`t do it, better not try.

Will you still give your heart a chance?

It is waiting impatiently for you to stop and see the true faces of your advisors, the old unnecessary  restrictions, the old outdated authorities.

Following your heart means that you make a choice to stop listening to these voices, and find the courage to surrender to your instincts and intuition instead. Imagine that dance, the upstairs rational mind working with intuition, heart and instinct. The limits of the world begins to fade away in that partnership.

Following your heart isn`t easy, but it wants you to be happy and living, so give it a chance, start listening again and let it back on the dance floor.

The art of sustaining a natural balance

There is an art to keeping up a natural balance in yourself.

In the state of a balanced natural energy system you would give as much as you receive, and receive as much as you give. There would be a natural balance and circulation able to sustain itself, working with the universe, with people, with your own energy, with the world.

Now why is this so hard to achieve ?

Because of attitudes and inner belief systems creating energy that blocks your circulation. Yes, those that have a stronger pull on your actions than your natural balance. Say you have been giving, and your body and mind lets you know that it`s enough now, you need to have a rest and charge your batteries. Now listening to this would be sustaining your natural energy balance, you would rest, allow space, allow stillness, you would honor your bodies demand, you would honor your natural energetic boundaries, and it would be a good thing to do.

Now imagine you have some attitudes that tells you; you are here to serve other people, you have no right to rest, your need to rest is not important, you have to keep going until you are not able to physically move, you must give others what they want when they want it, you have no right to say no. And imagine that these are much stronger than the  voice of your body and the natural balance, leading you to ignore them, and push yourself to keep going, keep giving, empty yourself out, not being able to stop until you exhaust yourself. This is working against the natural balance. Everyone has a energy system with a natural balance, and I`ll say it again; exhausting yourself is working against the natural balance.

Now imagine that you did listen, and that you did rest, and that someone would respond to your energetic need to now receive. They would come to you with a gift, or some kind words, or maybe an offer to help you in some way.  This would be a natural occurrence in a healthy balanced system, and you would accept their offer, or their words, sustaining your own need to receive and their need to give. Or maybe when resting you would get an idea of someone who could help you and you would ask this person, and receive the help needed. All is well, everyone is in their flow, and balancing their own energy systems in a very natural way. If you saw energy, you could see how a wave comes in on the left side of the body, circulates, builds up and exits out in the world again from the right side, and then repeating in from the left. This would be a fully functional and sustainable system.

Now, imagine, that not only did you not listen to your body and kept giving above means, but also refused help from those who offered it. Your energy wants to receive, but there are again stronger attitudes saying; you don`t deserve to receive, you are weak, you are an inconvenience, you should be stronger, you are not worth anyones help, you will expose vulnerability and get used, you are not worthy. You turn down the hand that is offered to you, and cut of the natural energy stream that seeks to sustain itself, also stopping the natural flow of the person who wanted to give. Or you are in need of help, you know who could be of service, but you stop yourself from asking, stop the body from moving and the words from being uttered. Refusing the natural solution to your own need is also cutting of the energy flow.

If we see the energy in the body now, the right side is almost tipping over, exhausting the body of all resources, pumping out every last trace of energy and every time a new energy is built it gets sent right out again. While the left side is shut, locked, frozen and there is an amount of energy in the air next to the left side, that was supposed to enter the body and aid circulation, but this energy is refused, left hanging, wasted. How long can this energy system keep going?

There is also the opposite lack of balance, where a person is only able to receive but never able to give. Receiving in excess, serving attitudes like; I can`t manage anything for myself, I need help to live my life, I have no power, I`m not able to make decisions, I`m not able to be responsible for my life. And not being able to give anything at all, with attitudes saying; I have nothing to give others, I don`t know anything, everything I say is wrong, I`m not worthy to give, I have nothing of value. If we see the energy picture here, there is excess amount coming in through the left side, overflowing the body, but never getting circulated and sent out again, instead weighing down the body, weighing down the mind.

How long can the body, the person and the soul keep this up? And why should it be in this unnatural state?

Everyone has their own story about why and how these attitudes were formed, the experiences that caused these attitudes to sound like truths, and it`s hard to change what you perceive to be true about yourself and the world. But it`s not impossible. First figure out what attitudes you are walking around with and then start the process of convincing yourself that these don`t have to be your truths. They are attitudes, crossing each other, contradicting each other, in every person walking around, they are different. These attitudes are not universal truths about you. They are attitudes. Formed, given, maybe even knocked into you. But they are not universal truths. Someone made you feel this way. This is not the natural balance of your body, your mind and your soul. Someone made you feel this way.

And you can change it. You can say enough. You can see if you really want the people who made you feel this to function as authorities in your life. You can consider if you really think they themselves did such a great job with their lives that you want to let them keep influencing the way you live. You can see if you need new people in your life who can confirm alternative truths about the world for you. You can see what attitudes are present if you refuse help or if you contact someone for your every little decision. And you can choose better attitudes, repeat them, meditate on them, hang them up, paint them out, reflect on them, write about them, get them back into your system.

You deserve to have a healthy balanced system, to give as much as you receive, rest when you need to, act when compelled to. There are no universal truths saying that you are the exception to this. You are not.

This is a natural state. Look around you in nature, see this natural order everywhere, and realize that you are also a part of nature, a part of this system.

Find your way back to a natural, balanced energy system. Let`s all do it. It will function perfectly.