Blå tilstand

Den blå ulven med slitt pels og matte øyner, den er kald på innsiden og den er trøtt av å bjeffe. Den er sliten og vil legge seg ned, kroppen føles hul ut, ribbeina kan føles og den har resignert. Hver gang den reiser seg gjør den det for å bjeffe, for å ule, for å forsvare seg selv. Den er aggressiv, men nedslipt, den orker ikke mer, det føles meningsløst ut at hver kraft og hver tanke skal gå til sitt eget røde, flammende forsvar. Den vet ikke hva alternativet er, men jeg ser troen som kreves for å stå støtt i seg selv, være ærlig om sin identitet og sitt hjertes behov. Det er en plass på innsiden av ulven hvor det fremdeles lever et lys og det inneholder nok kraft til å transformere alt, det kan bringe livet tilbake, det er en magisk drikk som kun en dråpe er nok av. Livet vil være der og øynene vil skinne igjen, men øynene er det vanskeligste, for der har det satt seg fast et bilde som flikker på nytt og på nytt over virkeligheten og ulven har vanskelig for å slippe taket på det bildet, ulven tror det beskytter han og uten det vil han miste aggresjonen, som han er overbevist om at er den eneste styrken han har. Den hvite lyset på innsiden venter på hans tillatelse, tålmodig og utålmodighet, det må vente til ulven er så lei at han gir slipp på det gamle bildet om fortid og nåtid og stengte muligheter. Lyset venter på han. Det venter på han. Ulven har snart ikke flere krefter igjen. Lyset venter på han, det håper han vil slippe taket før han driver seg selv inn i livets død og ingenting lenger betyr noenting, liggende på marken, alt er meningsløst, lyset står klar til å åpne seg opp før dette punktet inntreffer og håper at han vil nå en liten grad av fleksibilitet før det, kun er liten tanke om at det finnes andre bilder, bedre bilder, like sanne bilder, bare en liten tanke er nok til at lyset faller inn, faller fram, åpner seg og løfter han tilbake i livet. Lyset venter på at han skal slippe seg selv fri fra sine tankers bindinger, fra håpløshetens grep og våkne opp til en verden av muligheter hvor han har makt og kan bevege seg på nytt.

En liten spøkelsehistorie.

La meg fortelle deg om den første gangen jeg opplevde et spøkelse. Jeg var 21 år og hadde akkurat flyttet til Oslo. Utleiemegleren hadde hentet meg på stasjonen og vi parkerte foran en gammel rød villa. Huset er tre etasjer høyt med en stor, grønn hage utenfor. Det er en kraftig hekk rundt hele huset og en smijernsport fører inn den lille grusveien opp til huset. Det er et pent hus med verdighet og jeg liker det med en gang jeg ser det. Vi går inn porten og følger veien rundt huset hvor det er bygget en liten terrasse med akkurat nok plass til to stoler under tak så man kan sitte der i vær og vind. Det er en staselig inngang på ett staselig hus. Hele området synes å bære en gammel verdighet i seg. Den hvite frontdøren fører inn til en gang med flere dører og en bred tretrapp som snor seg oppover mot andre etasje. Der oppe blir jeg fortalt er det to leieværelser til og et felles bad. Megleren viser meg så inn til rommet mitt. Det er stort med høye hvite vinduer ut mot hagen og brune vegger. Interiøret er som å ha gått inn i en tidsmaskin tilbake til sekstitallet. En rød fløyelssofa lyser opp midt i rommet. Det er en sort peis i ene hjørnet som ikke lenger fungerer. Det er en liten enkel treseng stående inntil ene langveggen, med akkurat nok plass til meg oppi. Kjøkkenet er vegg i vegg. Brunrutete fliser og et lite bord man kan sitte ved og betrakte fuglene i hagen. Så er det kjelleren, sier han og går ut i gangen igjen og bort til en liten blå dør under trappene. Den fører inn til noen smale tretrapper som snor seg ned til en kald murkjeller med vaskerom. Vel oppe igjen får jeg nøkkelen og begynner å pakke ut.

Om kvelden når jeg kommer tilbake etter å ha utforsket nærområdet setter jeg meg ned på sofaen for å lese en bok. Huset er fylt med stillhet siden jeg ikke har fått på plass tv eller musikk og jeg har enda ikke sett menneskene som leier rommene oppe. Etter å ha lest en stund blir jeg rastløs, så jeg går ut i gangen og blir stående i tanker om jeg skal gå ut en tur eller finne på noe inne. Plutselig føles det ut som det står et menneske rett bak meg og puster i nakken på meg. Hele ryggen strammer seg. Nærværet er så tydelig og uventet at hjertet mitt nesten stopper av skrekk, jeg kan helt tydelig føle kroppen stående tett inntil meg, og jeg kjenner redselen spre seg, den lammer meg ett øyeblikk før jeg klarer rive meg ut av tilstanden. Jeg legger på sprang opp trappene, så fort jeg bare kan og jeg føler meg ikke trygg før jeg har låst meg inn på det lille badet. Med bankende hjerte setter jeg meg ned og tankene raser mens jeg prøver å finne ut hva i all verden som akkurat skjedde! Jeg er sikkker på at det stod en mann som bak meg, en som var høyere enn meg og eldre enn meg, og noe så skummelt har jeg aldri opplevd i mitt liv før. Hvordan kan jeg vite hvordan han så ut når jeg ikke så noe som helst? Allikevel er jeg sikker. Jeg vet at jeg ikke kan bli på badet i all evighet, så jeg åpner døren forsiktig, lister meg fram til kanten, og kikker ned. Det er ingen der. Ingen synlige iallefall. Jeg henter fram motet fra dypt inni meg og tar trappen ned i to steg av gangen før jeg kaster meg inn på rommet mitt og smeller igjen døren. Tilstedeværelsen av dette ukjente forlater meg når jeg er inne på rommet og jeg klarer å slappe av litt mer. Jeg sitter der med vidåpne øyner i den røde fløyelssofaen. I kroppen er det en blanding av redsel og nysjerrighet. Etter en stund åpner jeg forsiktig døren ut til gangen, kikker først og tar så ett steg ut , men følelsen av mannen kommer tilbake med en gang, så jeg drar meg raskt inn igjen. Det er slik jeg finner ut at jeg ikke er alene om å bo i husets første etasje.

Neste dag sitter jeg på kjøkkenet og spiser frokost når en av mine romkamerater kommer inn døren. Han er lav, med brunt hår og skjegg, svarte klær og østlandsdialekt. Vi hilser og han er enkel å prate med. Han slår seg ned ved kjøkkenbordet og allerede etter kort tid spør han meg om jeg tror det finnes ett spøkelse i huset.
”Ja, det gjør jeg faktisk!” sier jeg overrasket og forteller han hva som hadde skjedd kvelden før. Han hører etter og nikker langsomt når jeg er ferdig. ”Har du opplevd det også?”spør jeg.
”Vel,ja, jeg har fått en følelse av det. Det har vært visse ting som har hendt her, som ikke lar seg forklare så lett.”
”Som hva da?” spør jeg mens jeg krøller sammen beina under meg på stolen, lener meg framover og ser på han med interesse.
Han ler litt av posituren min, før han fortsetter. ” Når jeg flyttet inn var det for eksempel et bilde som hang på veggen på rommet mitt, og det er nå borte. Jeg er den eneste som har en nøkkel til døren. Hvis det skulle vært mulig å komme seg inn to dører umerket, så jeg ser ikke noen grunn til at noen skulle ha stjelt det bildet uansett. Det var ikke akkurat noe praktverk av et maleri. ”
”Nei, og hadde noen gått inn for å stjele hadde de gjerne tatt noe annet også.”
”Akkurat. Og så er det vasken på badet. Jeg kan høre at den står på fullt noen ganger om kveldene, men når jeg går ut for å sjekke er den alltid igjen, like fullt hører jeg lyden av den inne på rommet mitt igjen.”
”Er det sant? Så ekkelt!”
”Og så er det saken med biene. Det pleide å være fullt av dem på rommet mitt. De bodde inni pipen, og det er en luke ut til rommet mitt. Plutselig en dag så fløy de til vinduet, alle sammen, og ville ut. Det er jo fullstendig unaturlig for dem, at de skulle gjøre dette i flokk og dessuten var det iskaldt ute og de kom til å fly inn i en sikker død, men det var like fullt det de ville, så jeg åpnet vinduet og lot dem slippe ut”
”Herlighet, det er utrolig! Jeg kan nesten ikke fatte at det går an”. Jeg ser for meg alle biene som står på vinduet og lengter ut til den kalde høsten. Jeg lurer på hva i all verden dette huset rommer, som de har vurdert som en skjebne verre enn døden.
”Jeg antar alt kan blir forklart på en eller annen måte” sier han. ”Det er ikke nødvendigvis et spøkelse som står bak alt dette, det kan være en kombinasjon av en tyv, min dårlige hørsel, galne bier og dine følelser som har reagert uten grunn.”
”Det tror jeg neppe, jeg er ganske sikker på at det er et spøkelse.” sier jeg alvorlig.
Han nikker. ”Det er klart det er et spøkelse.”


Vi blir begge blitt vant til at spøkelset bor i huset med oss. I begynnelsen skremmer det meg mange ganger allikevel. En av de første kveldene når jeg prøvde å sove hørte jeg håndtaket på ytterdøren bli presset ned. Lyden er enkelt å gjenkjenne siden det knirker og man må trykke ganske hardt ned for at den skal åpne seg. Jeg trodde først det var romkameraten som kom hjem, men ingen gikk inn døren. Da begynte jeg bli nervøs og kikket ut i gangen. Det er glass i ytterdøren så man kan se ut, men det var ingen der og heller ingen å se i hagen. Jeg skrudde på lyset og ble liggende lenge å lese mens kroppen var i høygir for lyder, men da ble det stille.
En annen kveld hørte jeg døren ned til kjelleren slå hardt igjen. Det kunne umulig finnes en naturlig forklaring siden døren var under trappene og midt i en gang. Min romkamerat var på jobb og jeg var alene i huset. Pulsen begynte å stige, men jeg roet meg ned ved å tenke at kanskje vinden på en eller annen måte hadde klart å snike et vindpust inn dit som var kraftig nok til å først åpne og så slå døren igjen. Sekunder etter slamret kjellerdøren hissig igjen en gang til. Den lå rett på andre siden av veggen hvor jeg hadde sengen min, og dette var tidspunktet hvor jeg dro dynen over hodet og prøvde å tenke glade tanker om sol og sommerfugler.
Det var som om spøkelset ville vise at det bodde i huset det også. Neste gang var det midt på dagen og jeg var jeg nede i vaskekjelleren og hang opp klær til tørk. Plutselig hørte lyden av noe som ble dratt over gulvet rett over hodet mitt. Det hørtes ut som møblene ble omarrangert, det var tunge og tydelige lyder av skraping over gulvet. Deretter hørte jeg kjøkkenvasken slå seg på. Med hjertet i halsen ble jeg stående med våte klær i hendene. Så stoppet plutselig alle lyder opp like brått som det hadde begynt. Det var ikke fristende å gå opp, men heller ikke fristende å bli i den skumle kjelleren. Når jeg kom opp trappene, var alt slik jeg hadde etterlatt det, og det var ikke spor av noen.

Slik var det å bo med et spøkelse i kollektiv. Og en dag fant den gamle ånden en måte å formidle hvem det var på. Flere gamle bilder hang på veggen opp til trappene og en dag ble jeg så nysjerrig på ett av dem. Det var et gammelt portrettbilde i svart hvitt av en mann. I en impuls, og spør meg ikke hvorfor det falt meg inn å gjøre det, så tok jeg bildet ned av veggen og snudde det. På baksiden av rammen stod navnet Birger skrevet med blyant. Så det er Birger som spøker her, tenkte jeg med en gang. Og da ble det lettere. Jeg hadde et navn og et bilde og fra det øyeblikket av ble jeg overbevist om at det var Birger som er vårt spøkelse. Jeg viste det til min romkamerat som var enig. Å bo i et hus med et spøkelse kan være skremmende til tider, men nå som vi hadde fått ett navn og ett bilde, så ble Birger ganske harmløs. Vi følte aldri at han ville noe annet enn å bo i huset han også. Når han laget lyder eller dukket opp med sin tilstedeværelse, så tenkte jeg at det er bare Birger som spøker litt, og så var det i orden. Folk som kom på besøk til meg ble derimot vettskremte, og lot seg ikke overtale av Birgers milde natur.

En ting er å tenke om man skal tro på spøkelser eller ikke, men har man bodd med ett så blir man derimot ganske raskt overbevist. Heldigvis kan man bli venner med dem.

Du er god nok

God nok.

Det er viktig å vite forskjellen mellom det å være god nok og det å gjøre så godt man kan med sine prosjekter i verden.

Det er forskjell på å være nok, og det å prestere i verden. Å være nok, være god nok, ligger som en del av grunnmuren nederst i kroppen. Når denne delen er på plass vet du at du er nok, uansett, bare ved å være den du er. Du er ett menneske i verden som har krav på din egen plass, dine egne prosjekter og din egen stemme. Du har rett til å være her og som alle andre mennesker har du en verdi i deg selv. Du er god nok som du er sammensatt, med din unike natur og dine egenskaper. Du kan se for deg at denne delen ligger i grunnmuren din rundt hoftene, nederst i kroppen, i ditt rot chakra. Der skal den være konstant, en holdning som er på plass og det er en ro over det.

Å handle i verden er noe annet. Du har dine prosjekter og dine mål som du vil nå, du har din egen mening og skapelse i verden. Å gjøre så godt man kan med sine prosjekter, ta imot tilbakemelding, konstruktiv kritikk eller ros, det handler om ditt prosjekt, om det du vil utføre i verden, om det er med utdanning eller jobb, så handler det om hva du skaper i verden og ikke den du dypest sett er.

Når man vet at man er god nok som den man er, i grunnmuren, så frigjør det energi til å gå ut i verden med sine egne mål. Da blir det ikke krise om noen sier at handlingen eller arbeidet ditt ikke er nok, da kan du jobbe videre, gjøre det annerledes, du kan lære mer, du kan tilegne deg nye kunnskaper, og forsette bevegelsen mot ditt eget mål.

Det er viktig å vite forskjellen mellom å være god nok og prestere så godt du kan i verden.

Hvis du kan skille mellom de to, blir verden lettere for deg og du trenger ikke bevise deg selv, trenger ikke å hevde deg selv for å bevise at du har rett til en plass her i verden, og det trenger ikke bli krise hvis noen sier at din handlinger ikke er gode nok.

Du er her og dermed har du rett til å være her. Du er ett menneske som andre mennesker og har en likeverdig verdi med dem. Du er god nok som du er.

Når man setter opp mål, handler, utvikler seg og vil oppnå goder, så kommer det hindringer på veien og disse hindringene skal overkommes, du skal ikke gi deg, du skal jobbe videre, tro på deg selv og tro på den retten du har til å være her. Hindringene, uansett hvilken form de kommer i, betyr ikke at du ikke er god nok, de er der for at du skal forsette å gjøre ditt beste, tro på deg selv, utvikle deg, nekte å gi deg, være i bevegelse og utvikling gjennom hele livet, oppnå dine mål og så skape nye mål som gir mening.

Hvis vi ser på kroppen igjen så er handlingene i armene, og de løper ut fra din natur, hva som har mening for deg, det er din egen skaperkraft i verden. Hindringene i verden har altså ingen tilknytning til din grunnmur, nederst i kroppen, de har ingenting med din verdi som menneske, eller det å være god nok. Du skal se på disse hindringene som ett tegn på at du skal forsette å utvikle deg, lære mer, tro på at du vil klare det som har mening for deg å oppnå. Du skal ta til deg all ros du får som noe som bygger opp egenskapene dine, som gir deg en pekepinn at du er på riktig vei. Ingen av oss er perfekte, og vi er her i livet for å lære og tilegne oss nye egenskaper, og dermed kommer det hindringer, men la ikke det få deg tilå føle at du ikke er god nok, for det er du, du har en verdi og du er nok i deg selv uansett hva du gjør. Det du skaper i verden, det er ditt, din egen mening, din egen utvikling, din skaperkraft.

Tenk litt over å skille mellom disse to i hverdagen;

Å være god nok. Å være verdifull som ett menneske blant andre mennesker. (Grunnmuren, fundamentet ditt nederst i kroppen)

Å prestere godt nok. Å utvikle seg gjennom sine mål, lære seg ting, overkomme hindringer, finne det som skaper mening i akkurat ditt liv. (Fra din natur, ut i armene, din skaperkraft)

Det blir mye enklere å jobbe for sine mål når man skiller mellom disse, når ikke selvfølelsen fra grunnmuren blandes sammen med handlingene i armene. Du er god nok og hvis du jobber med dine egne mål, så utvikler du deg og presterer det beste du kan i verden også. Lykke til!

Å være tilstede i øyeblikket

Å være tilstede i øyeblikket

Å være fullstendig tilstede i øyeblikket betyr at man får med seg rikdommen som er i livet, som er rundt deg, det betyr at sansene dine får brukes, utvides, det betyr at din kropp og ditt sinn får lov til å slappe av og bare være. Øyeblikket inneholder alt, det inneholder selve livet og å gi det sin fulle oppmerksomhet er å gi det kraft, gi seg selv kraft og sette sin energi inn i oppgavene man utfører. Å være tilstede i øyeblikket sparer oss for mengder med energi.

Så hvorfor er det fremdeles en slik utfordring for oss å være tilstede i oss selv, i det vi gjør?

Det er flere grunner til at øyeblikket kan være så utfordrende at man forsvinner bort i tanker om fortid og framtid, tanker om muligheter eller katastrofer, alt annet enn det som er foran deg. En av tingene som hindrer oss i å være tilstede i øyeblikket er forsøket på å ha kontroll.

Ideen om at man alltid skal være forberedt, vite hva som kommer, vite hvilke muligheter som finnes, gir en følelse av at man har kontroll. Man spiller av hundrevis av scenarioer i sine tanker og tester dem alle ut, og imens glir verden forbi ubemerket. Man får ikke med seg det som faktisk skjer, fordi man er for opptatt med det som kan komme til å skje. Man prøver å kontrollere framtiden ved tankene, og det er vanskelig å gi slipp og forbli i øyeblikket, for det føles som å gi slipp på kontrollspakene.

Vi har alle hatt en følelse av denne typen på kontroll, hvor man går seg vill i tankene og ikke klarer å fokusere på noe annet enn mulige hendelser. Men vi vet også at vi ikke kan kontrollere framtiden, vi kan ikke bestemme hva som skal skje hvis vi bare finner fram til riktig scene, og alle forsøk på kontroll ender opp med utmattelse, fordi man kan aldri nå fram til det man ønsker.  Man mister veldig mye energi ved å være i det som enda ikke eksisterer og kanskje aldri kommer til å eksistere, en energi som kunne vært gitt til din kropp, til dine interesser, til din vekst.

Så hva kan man gjøre? Hvordan kan man våge å slippe kontrollen og være tilstede i verden?

Du kan begynne med å stole på deg selv.

Du kan stole på at du har de nødvendige egenskapene og ressursene i deg som gjør at du kan håndtere det som kommer, når det kommer, hva det nå enn måtte være.

Du kan tenke på all energien du sparer ved å være i øyeblikket og ikke i tankene, en energi som vil komme nyttig med når det er noe faktisk foran deg som trenger å løses.

Du kan tenke på hvor skjerpet sansene dine blir, hvor mye mer bevisst du er hva som skjer rundt deg og hvilken trygghetsfølelse det gir å være så klar over sine omgivelser.

Hver gang tankene løper avgårde, så bring dem tilbake til øyeblikket, og minn deg selv på hvor forberedt du er bare ved å være tilstede, hvor mange ressurser du har til å håndtere det som trengs, hvor mye ro du gir kroppen din og hvor mye glede du får av å nyte den vakre verden som omgir deg.

Dess mer du øver, dess bedre blir du på å kunsten å være tilstede i øyeblikket.

Ta en liten øvelse på det der du sitter;

Tenk på lydene som er rundt deg, hele virvaret av lyder, eller en fullstendig stillhet, hvordan høres den ut? Virkelig lytt og få med deg selv de laveste lyder.

Sans verden rundt deg. Hvordan klærne føles mot huden din? Hvordan føles skoene ut for føttene dine? Hvordan føles temperaturen i rommet mot din hud?

Bruk ditt blikk. Observer alt hva du ser rundt deg, alle små objekter, farger, former, alt liv, insekter, mennesker, dyr, alle med sine unike framtoning, sine unike trekk, som man kan studere i detaljer. Legger du merke til noe nytt blant det du ser hver dag? Nye detaljer?

Vend oppmerksomheten mot luktene som finnes rundt deg, i luften, blomster, gress, maling, sofaputer, alt har sin helt egen lukt. Kan du lukke øynene og lukte verden?

Og smaken i munnen, hvilke smaker har du, hvordan oppleves maten, tyggisen, luften, gjennom smaksløkene? Hvordan føles det å rette all oppmerksomhet mot smaksløkene?

Det er en stor og sanselig verden som omringer oss til alle tider, full av skjønnhet og ro. Så ta tiden til å trene opp alle dine sanser, all oppmerksomhet rundt det som er her og nå.  Vær fullstendig tilstede i deg selv og det du gjør, så vil du bygge opp og vedlikeholde din energi på en måte som fører til en naturlig fornyelse. Stol på deg selv, våg å slippe tankene, våg å oppleve verden.

Lykke til!

Blog

Å følge sitt hjerte

Det tar mot å følge sitt hjerte og det er ikke enkelt, men livet kan forandre seg fullstendig hvis du gjør det.

Se for deg at ditt hjerte har sin egen bevissthet, sine egne meninger og behov.

Den bevisstheten kan være forskjellig ifra eller lik den som ligger i i øverste etasje, men den har sin helt egen måte å betrakte verden på og vil følge en livsvei hvor det å utnytte sitt fulle potensiale er i fokus.

Nå, det er en enighet i verden om at det er en god ting å følge sitt hjerte, det blir applaudert og sjelden hører du noen klage over at de har fulgt hjertet sitt. Hvorfor er det da fremdeles så vanskelig og hvorfor gjør ikke flere mennesker det?

Hjertet har sin egen logikk. Det bryr seg ikke om din tvil, din frykt, eller linjene du har dratt opp rundt deg som du pliktskyldigest beveger deg innenfor. Hjertet bryr seg ikke med hva foreldrene dine ønsker, hva naboene sier eller hva andre mennesker skulle mene. Hjertet går ikke inn i mulige katastrofale hendelser i framtiden, det har ingen tvil om om dine egenskaper for det kjenner din fulle kapasitet. Hjertet vet hvilken retning det vil gå i, det vet hva du trenger, det kjenner din sjels begjær og det vil at du skal leve ett lykkelig, tilfredsstillende liv som vil få ditt hjerte til å pumpe friskt og uten begrensninger i veldig lang tid. Ditt hjerte vil danse og det holder sine øyner på det målet.

Så har vi sinnet oppe i tankene, som kan være en stor ressurs når det jobber sammen med hjertet, det kan få iverksatt planer og hjelpe deg styre ditt liv i den retning som er perfekt for deg, gjøre bevegelser, ta kurs, utdanning, skaffe det du trenger for å gå i hjertets retning. De to kan være fantastiske dansepartnere, hjernen og hjertet, men så kan det også bli slik at hjernen heller vil holde seg andre dansepartnere. Hjernen kan bestemme seg for å danse med frykt, tvil eller angst, og etterlate hjertet som en veggpryd som aldri får en sjanse, eller kaste hjertet ut av lokalet, stenge døren, og holde det utenfor. Hjernen kan skape gode resultater med de andre, men det blir ikke tilfredsstillende, særlig ikke for hjertets verdier.

Kanskje hjertet banker på døren, ser gjennom vinduet og får panikk når det ser avgjørelsene hjernen tar med sine andre dansepartnere. Du føler hjertets panikk ved den raske pulsen, ett trykk på brystet, du føler deg uvel og har en ubehagelig følelse i kroppen, men du forstår det ikke, for døren er stengt og ditt hjertes kommunikasjon blir som en urealistisk drøm presset inn i bakhodet, som aldri får en sjanse.

Mange mennesker har opplevd denne seperasjonen av hjertet og har stilnet hjertets stemme i den overbevisning at hjernen er den eneste som er istand til å ta avgjørelser. Man ser aldri på hvem hjernens egentlige dansepartnere er og den innflytelse de har. «Vær realistisk» , «Det kommer aldri til å gå», «Det er for stor risiko» , «Du må ha kontroll», «Du må velge det som er trygt»  ; alle stemmer fra dansepartnere som hvisker inn i øret til hjernen, og hjernen lytter, tenker det er bedre, må være bedre enn det hjertet har å fortelle. Det rasjonelle valg blir aldri fri fra følelsenes innflytelse, men det kan bli fri fra hjertet.

Å følge sitt hjerte betyr å åpne døren igjen, slippe taket og returnere til det som kan bli ett perfekt partnerskap. Det er vanskelig fordi de andre stemmene har holdt deg trygg, de har fått deg til å bevege deg innenfor grensene av den verden som er satt opp for deg, og du er kanskje ikke lykkelig, men du har kontroll, du lever kanskje ikke livet til det fulle, men du holder deg til reglene og det fungerer. Hjertet utfordrer deg, det vil ta sjanser, det vil se hva du er istand til å utrette, det vil at du skal være annerledes, det vil at du skal danse og le, det vil at du skal leve og lære, det vil at du skal åpne opp alle dine egenskaper. Hjertet sier at livet er kort og du må ta mulighetene som kommer, ta sjanser, stole på din intuisjon og vær alt du kan være.

Hjertet mot alle de andre stemmene, frykten som protesterer i ditt øre, angsten som tvinger din kropp til å ligge i ro, tvilen som sier at alt vil falle sammen og at alle vil le av deg, sier du kan ikke gjøre det, det er bedre å ikke forsøke. Hjertets visdom blir overhørt, oversett, men det har en kunnskap om deg og hva du er istand til, som er helt unik for deg. Ditt hjerte vet akkurat hva du trenger og veien din sjel er ment til å gå.

Å følge sitt hjerte betyr at du tar en avgjørelse om å slutte å lytte til tvilen, angsten og reglenes stemme. Å følge sitt hjerte betyr at du må finne motet du trenger for å oppgi kontroll og begynne å leve. Det krever styrke, det krever en sakte gjenoppbygging av relasjonen med ditt hjerte, det krever at du slipper taket på gamle begrensninger, slipper taket på de hendene som har styrt ditt liv så lenge, slipper taket på game autoriteter og begynner å lytte til ditt hjertets sinn igjen. Det krever åpenhet og fleksibilitet og en tro på alt som finnes i deg. Det krever at du begynner å jobbe sammen med ditt hjerte igjen, og innse at det finnes ingen motsetninger mellom hjertet og hjernen i ett godt samarbeid.

Å følge sitt hjerte er ikke enkelt, men det vil at du skal være lykkelig og levende, så gi det en sjanse, begynn å lytte til hjertet og la det få returnere til dansegulvet. Stol på ditt hjertes visdom, det vil vise deg vei.