Category: Uncategorized

På avstand
Har du kjent lengselen etter livet
Har du drømt drømmene om å delta i det
Har du ønsket at du var en av de smilende og modige menneskene der
De som eier sin kraft og sin styrke

De som beveger seg rundt med naturlighet og stolthet
De som ler med ekte glede og melder seg på alle ting
De som aktivt deltar og snakker med hverandre
De som lever med letthet og pågangsmot

Har du kjent lengselen etter å være blant de
De som ikke trenger å forsøke
Har du drømt om å leve ditt liv med kun mot i magen
I et fantasirike hvor du har mistet all redsel
Og blitt en av de som lever fritt

Har du kjent sorgen ved å for alltid være hindret
Av å gå rundt med en usynlig boble rundt deg
Som skaper avstand hvor enn du går
Hvor nærme du enn går så kommer du aldri forbi de skilleveggene
Får ikke nå fram
Når aldri fram

Har du kjent redselen klamme hender rundt din hals
I det du skulle si din mening
Dens stramme grep om ditt håndledd
I det du skulle strekke deg fram mot noen
Følt at den trekker deg tilbake igjen i den usynlige boblen

Du aner i ditt innerste at du har makten til å bryte deg fri
Men det er for vanskelig
Angsten er for stor og dirrer i kroppen
Redselen er enorm og snakker så høyt
Den sier du må beskytte deg selv
Vil ikke få det like bra som de andre
Vil falle til jorden i nederlag
Og alle vil se hvor tåpelig det var
Å forsøke

Bli allikevel ved lengselen etter livet
Den viktige lengselen som aldri lar deg få fred
Bli ved drømmene om å delta
Og få kjenne motet og livet som spirer i deg

Lengselen etter livet
Et ønske som sendes opp mot skyene
Og en dag seiler muligheten fram
Med hjelp fra en usynlig kraft
Du vet at i det øyeblikket må du ta sats
Og gripe den sjansen som er din

En dag får du en lyssabel i hånden
Slik som i Star Wars vil du stå i din hvite kappe
Med en styrke du ikke har kjent før
Kan du nå kjempe deg forbi all redsel
Og våge å følge lengselen etter livet helt fram

Bli ved drømmene
Bli ved håpet

Hjertet ligger i en svart, kald metallboks. Hjertet puster tungt, er rødt, levende, innesperret, blind for omverden, det preserves, det beskyttes, det får ikke leve, det holdes i live ved å beskytte det fra livet, og hjertet vet ikke noe annet enn dette. Det er innesperret med minnene fra fortiden som gang på gang tegnes opp i rimfrosten på de sorte veggene i metallboksen. Hjertet kjenner ikke til noe annet enn denne verdenen. Det ble lagt ned i metallboksen for årevis siden for at det ikke skulle gå i stykker, det var i ferd med å gå i stykker, det var i ferd med å rakne, det var i ferd med å ikke holde ut livet, det hang i fillete biter, det var såvidt det ble holdt sammen og det var nødt til å beskyttes for å kunne overleve.

Nå bæres denne boksen med hjertet på innsiden rundt i hendene til mennesket det tilhører. Det holdes på utsiden av kroppen, for alltid på utsiden, det lever kun fordi det holdes beskyttet på denne måten og hvorfor vil det mer? Hjertet som var lettet i begynnelsen, det ber om mer. Det sterke og levende hjertet som har hvilt seg i altfor mange år, det ber om mer. Hjertet sier det ikke er nok å bare overleve lenger, det sier det vil lukke opp lokket og kikke over kanten. Hjertet vil vite hva slags verden det kan våkne opp til og det aner at det befinner seg i en annerledes verden, for kaoset på utsiden har stilnet, ropene og stemmene på utsiden har stilnet for lenge siden, det har vært stille så veldig lenge og hjertet er så lei av å se fortiden bli risset opp i uendelige sirkler. Hjertet vil leve og det bærer i seg gamle drømmer om et bedre liv.

Bare mennesket kan slippe løs hjertet. Men han ser en annen vei, han holder boksen med hjertet på avstand og ser en annen vei. Men er det på liksom? Kan han egentlig godt føle hjertets vibrasjoner? Frykter han at det ønsker å se verden igjen? I tankene hans går de samme bildene fra fortiden om og om igjen, de repeterer seg hver dag og han husker smerten like godt som om det var igår. Tankene husker hvor nærme døden han kom, de husker hvor nødvendig det var å trekke seg tilbake og beskytte seg. Han har lyst å skrike ned til hjertet om det virkelig har glemt at det var i fillete biter, opptygde biter, såret forbi hva som kunne tåles. Men mennesket kan ikke snakke direkte til hjertet, han kan allerede kjenne dets sterke vilje, han kan kjenne at hjertet har hvilte seg i så mange år og nå har det gjort seg klar til å overtale han. Han strekker ut armene og holder boksen på avstand.

I hans tanker, i hans sinn, har det heller ikke kommet til nye erfaringer.
Jo, jo, jo, han ser en annerledes verden her hvor han er, han ser bedre mennesker rundt seg, men han stoler ikke på dem, han stoler ikke på at omgivelsene egentlig er bedre. Han nekter å ta et tillittsfullt steg ut i verden, bare for å oppleve at den kollapser sammen som en teaterscene. Han har latt seg lure før, i fortiden, av folk som framstod som noe annet enn de var, folk som gjorde seg bedre enn de var og mørket ble ikke synlig før de var for sent. I fortiden lot han seg lure, han kan godt huske hvor lenge han trodde på det gode og på menneskenes anstendighet. Han trodde og han tok feil. Så han tror ikke lenger. Joda, joda, joda menneskene virker hyggelig her hvor han er og ingen av dem har sviktet han. Men han har heller ikke gitt dem sjansen til dem. Joda, joda, joda, de kan ha hyggelige samtaler og kvelder sammen. Men det finnes alltid en avstand der som han anser som nødvendig. Hjertet har han i boksen ved siden av seg, det finnes ingen som kommer nærme. Han har ikke lenger tillitt til andre mennesker, han tror ikke på dem eller deres gode natur. Men joda, de folkene kan være hyggelige, for all del, noen av dem kaller han sine venner.

Det hadde gått fint å leve slik, hadde det ikke vært for at hjertet dunker på innsiden av boksen. Han vet at hjertet er nysgjerrig og han kan kjenne at hjertet han hentet fram gamle drømmer om fred og kjærlighet, om samhold og glede, gamle farlige drømmer som har han gjort han blind for virkeligheten mer enn en gang. Enkelt netter blir han kvalm av å høre lyden fra bankingen i boksen til hjertet, det slår som tunge slag gjennom kroppen og krever å bli hørt.

Gule vinger, hvite på kanten, engleaktige skikkelser.
Tidens engler kommer når man tror at tiden fører til begrensninger eller hinder, den lange, seige, bøyelige tiden som går som en lysende, lang motorvei uten start og uten ende, og vi ler av at mennesker kun ser en kort, liten stripe asfalt. Vi synes det er underlig at tidslinjen blir oppfattet som så kort i menneskets dimensjon. Folk forsøker å kontrollere tiden og hendelsesforløp gjennom et perspektiv som nesten ikke rommer noe. Det er for tidlig. Det er for sent. Man er for ung. Man er for gammel. Vi ler av disse anklagene mot tiden, av disse begrensningene som settes i tidens navn. Vi ler av det og noen ganger, eller mange ganger, frustreres vi.
Javisst, i kroppens gang finnes det en begynnelse som alle kjenner og en slutt som alle må møte, men sjelens gang og åndens reise er større enn det.
Åh, hvor vi skulle ønske at det som fantes mellom fødsel og død ikke skulle måtte inndeles i så strenge former. Det kommer av hjernens hang til å kategorisere, sier noen. Det kommer av en manglende kunnskap om sjelen, sier andre. Ja, for sjelens tidslinje ville fått dere til å roe ned. Dere tar en dråpe i en bøtte og hevder at det er alt vannet som finnes. Så deler dere dråpen i små deler og gir strenge regler for hva hver del av vannet benyttes til. Derfor hender det at vi ler av dere, og det hender at vi frustreres noen ganger. Vi legger en trøstende hånd på skulderen til de fortvilte mennesker og sier det finnes et større bilde. Det viktigste er å gjøre det man ønsker, fullføre handlingen, for det vil vare i langt lenger tid enn du tror.
Vi sier at det som lever i relasjonene mellom dere ikke følger tidslinjen som er satt i det jordlige livet. Folk kan kjenne sjelens røtter i fortiden med ulike mennesker. Allikevel har man ingen tålmodighet med framtiden, og påstår alt må skje med en gang ellers er det ingen vits i. Men alt begynte lenge før en kom inn i dette livet, reisen har fulgt sjelens mange vingeslag til ulike steder.
Umiddelbart begynner mennesket å kjempe imot. Det drar fram den korte linjen med en fysisk begynnelse og en slutt. Det er ikke mye tid på den linjen. Det er en linje som knapt nok kan sies å tilhøre jorden og det er iallfall ikke en kosmisk, en spirituell eller en sjelelig linje. Den sitter allikevel fast i hjernen til mennesket. Det er frustrerende mange ganger og vi må se på det med humor for å motivere oss til å fortsette jobben.
Mennesket byr den korte linjen fram for oss med store øyner, og ikke bare det, mennesket våger å dele også den korte linjen opp i flere deler, med regler for hva som er tillatt innenfor hver del. Åh, slike begrensinger! Vi må medfølende riste på hodet over dere. Vi har hatt denne diskusjonen en billion ganger tidligere og kjenner frustrasjonen som får oss til å lengte etter en raskere evolusjon. Vi puster dypt og finner fram stedet vi hvor vi kan le av det. Vi forstår det er alvorlig ment av mennesket, men latteren gir oss tålmodighet.
Vi forklarer til menneskebarnet; enhver følelse av oppnåelse fordi man har våget noe man var redd for, føles like godt ut uansett alder, og enhver mestring kan sjelen bære med seg i universets utstrakte tidsrom.
Det er vanskelig å komme igjennom til folk noen ganger, men møtene med andre sjeler, med de man har levd med før og kjenner godt, er beviser som mennesker faktisk klarer å lytte til fordi det kan føles på kroppen. Om enn med tvil. Alltid denne slitsomme tvilen. Møtene med sjeler man kjenner og det uforklarlige (som vi ikke anser som uforklarlig i det hele tatt), som følelser av fortrolighet, letthet, følelse av gjenkjennelse og naturlighet, eller følelsen av å være hjemme. Vi forklarer at det er en tillitsfull respons som ikke kan styres av vilje, bestemmelser eller illusjoner. Det er sjelenes møte. Fordi man faktisk har møtt det mennesket før, i en helt annen del av sjelens reise. Det hadde ikke opplevdes slik hvis det ikke var sant. Mennesket nikker. Vi sier at det du trodde var en begynnelse, var bare nok ett møte på en sti man har vandret sammen på lenge.
Vi sier til mennesket; ingenting startet når du åpnet dine øyner i denne verden og ingenting blir avsluttet når du endelig lukker dem. Det er mange ganger vi må forklare dette til mennesker. Det gjør vi fordi mennesket handler ut fra den korte tidslinjen. Det er for tidlig. Det er for sent. Man er for ung. Man er for gammel. Som om tiden er et slags lotteri eller en lek på tivoli som man må treffe akkurat riktig.
Vi tidsengler må gjøre denne støttende jobben fordi det er utrolig hva mennesker kan skylde på tiden for, og hva de kan bruke den til å unngå og begrense seg selv med. Nei, mennesket forstår lite av hva tid er. Vi forklarer at det man lærer, det bærer man med seg videre på veien, forbi den korte linjen, forbi porten i enden og inn i det neste liv. Allikevel overraskes menneskene gang på gang over at folk er født med talenter eller en skarpt definert natur, uten å forstå at det ble dannet i en helt annen tid.
Vi må le av det, og mange ganger frustreres vi, men noen ganger lykkes vi med å få folk til å bryte begrensningene satt i tidens navn, og noen ganger lykkes vi med å få dem til å forstå en større tidslinje gjennom nattlige drømmer om sjelens gang og minner fra helt andre liv. Det hender at vi får noen til å forstå tiden, mulighetene det bærer med seg og egenskapene man utvikler i den lange linjen. Så vi fortsetter arbeidet så godt vi kan.

Det kan være fristende for oss å ville forstå verden ut fra kategorier og svart/hvitt tankegang. For noen passer det utmerket å befinne seg i en kategori, mens for andre som har interesser på kryss og tvers av dem, vil kategorier begrense friheten til å være et helt og sammensatt menneske.
Det alternative er en av kategoriene som eksisterer og det er visse egenskaper som knyttes til den, både om utsende, egenskaper og personlighet. Det kan gjøre det vanskelig å framstille seg selv som alternativ, hvis man ikke har lyst til, ja til og med er redd for, å bli plassert i den boksen. Kategoriene gjør nemlig at vi tror vi vet noe om det mennesket som står foran oss, uten at vi trenger å stille noen spørsmål. Det er forhåndsdømming. Og frykten for dette gjør at mange mennesker velger å skjule disse sidene ved seg selv eller kun tilstå dem til andre som de vet føler det samme. Og det er fullstendig forståelig. Ingen liker å bli forhåndsdømt. Ingen liker å bli plassert i en kategori som er fylt med oppfattninger og overbevisninger som man ikke nødvendigvis kan stille seg bak.
Så hva skal vi gjøre annerledes?
Vi må tillate mer fleksibilitet enn dette. Vi må tillate mer frihet. Vi må stille mennesker spørsmål før vi tror vi vet noe om dem. Slike spørsmål kan være; -Hva innebærer det for deg? -Hva tror du på? Hvilke opplevelser stammer troen fra? Hvordan påvirker det måten du ser verden på?
Så må man forsøke å lytte til svarene med både nysjerrighet og toleranse. For mangfold er det som gjør det interessant å leve her i denne verden. Et mangfold av opplevelser, av erfaringer, av perspektiver og levemåter. Vi kan tillate oss å lytte til hverandre, forsøke å forstå hvordan andre ser verden, stille spørsmål, bli kjent med hverandre og skape rom for ærlighet. For det er faktisk litt kjedelig om vi alle skal late som om vi er helt like og gjemme bort det som er fargerikt og annerledes. Vi er alle sammensatt forskjellig og er unike på vår egen måte. Vi har alle unike opplevelser og historier som har formet oss til å bli akkurat den vi er. Det er det som gjør det gøy å bli kjent med hverandre. Hvis det bare finnes nok rom til at hvert menneske får lov å fortelle hvem de er. Hvis de bare finnes nok toleranse til å lytte og stille spørsmål.
Kategoriene vi benytter oss av kan hindre en slik åpenhet.
Det er mange tilfeller hvor jeg i møte med et nytt menneske ikke har fått sagt mer enn at jeg jobber med alternativ behandling før det himles med øynene og personen begynner å fortelle hvor mye den har imot det. Og da stopper relasjonen der. Jeg har blitt plassert i en kategori uten et eneste spørsmål og har blitt dømt for det. Vi som var to mennesker som akkurat hadde hilst og som kunne ha blitt kjent med hverandre har nå ikke lenger muligheten til det. Alle de andre sidene ved oss, alle aspektene, alle nyansene, alle historiene, alle de andre interessene og uttrykkene forsvinner.
Det er trist og fellesskapet blir fattigere på grunn av det.
Fargene forsvinner.
Det er mange som har spirituelle opplevelser eller interesser som er veldig redd for å snakke åpent om det. Det forstår jeg godt, for det er ubehagelig å bli forvist inn i en kategori og det kan fort skje. Så man beskytter seg selv ved å skjule det.
Mitt ønske er at det skal finnes mer rom mellom oss. Mer nysjerrighet og mer toleranse. Mer verdsettelse av at vi er forskjellige og at det er en god og fin ting. Vi er mer enn noen enkelt kategori kan fange. Vi er hele og komplekse mennesker med helt unike historier. Så still spørsmål og vær nysjerrig før du definerer noen. Tenk at det er gøy og spennende å lytte til noen som ser verden ulikt fra deg selv. Bare med en slik åpenhet og toleranse kan vi få lov til å tre fram som de menneskene vi er.

Hvis noen hadde betraktet oss fra en fremmed planet ville de sikkert ha syntes at det er merkelig at så mange forsøker å komme seg unna de menneskelige tilknytningene. Båndene som skal gi oss trygghet, læring, varme, overlevelse og kjærlighet. At de båndene blir forsøkt saget over. At vi, som er sosiale flokkdyr, flykter fra våre vilkår. Kanskje hvis de betraktet oss lenge nok ville det ha begynt å gi mening. Det finnes lidelse, ulykke, smerte. Det finnes bånd som blir trampet på, som blir brukt til sendebud for mørket på innsiden. Det finnes erfaringer som tegner grufulle bilder som gjør det vanskelig å minnes noe annet. Om de observerte oss lenge nok ville det ha begynt å gi mening at vi bryter våre bånd, men samtidig ville det ha forblitt meningsløst at menneskene trykker hverandre ned. De ville tenkt at vi var en destruktiv rase. Eller de ville ha tenkt at vi hadde mye potensiale. Eller de ville ha tenkt at vi med litt innsats kunne gjort det så mye bedre for oss selv. De ville ha pekt på at vi ikke oppfører oss som del av samme menneskehet. De ville ha sagt at det går imot artens videreføring at vi oppfører oss på denne måten og de ville ikke ha forstått at vi ikke har bedre instinkter enn det. De ville ha undret seg over hvordan det ble slått sprekker i det fundamentale instinktet til å bevare sin art og hvorfor vi kriger mot våre søstre og våre brødre. De fremmede ville ha lagt merke til kjærligheten som motpol til destruksjonen og de ville ha forstått kampen som utspiller seg mellom det destruktive og det oppbyggende i oss. Kjærligheten ville vært synlig for dem som en egen størrelse, en sterk kraft som lister seg forbi det rasjonelle sinn for å komme inn i våre hjertet. De ville ha sett at kjærligheten var nødvendig for å forsøke å gjøre bot for forbrytelser mot den menneskelige tilknytning. Fra planeten sin ville de ha sett at kjærligheten en selvstendig kraft, et fenomen i universet, som eksisterte før menneskene ble til og som vil forsette å eksistere uavhengig av oss. En kraft som gjennomsyrer alt som er og ikke er avhengig av noens vilje for å eksistere. De fremmede ville ha diskutert om hvert hjerte i den menneskelige kropp er en beholder for den kraften, en nødløsning som vil redde oss, snoren i fallskjermen, branntauet i vinduet, det vi trenger ekstra av når våre instinkter har blitt korrumperte. De ville gitt annerkjennende nikk til kjærlighetens kraft som flyter forbi dem, uhindret og uhemmet, og kjærligheten ville ha formet seg til et gjenkjennende bukk. Det ville ha kilt de fremmede i magen og da ville de ha blitt overbevist om at hvis det finnes noe som kan redde menneskeheten, så er det det kjærlighetens transformerende, barmhjertig kraft.

Har du noen gang tenkt på forskjellen mellom uavhengig styrke og relasjonell styrke?
Relasjonell styrke er en styrke til å stå i seg selv, ikke bare når man er alene og uavhengig, men når man er i relasjoner med andre. Når du har relasjonell styrke så er du ikke redd for å miste deg selv i møte med andre, du vil ikke forme deg selv etter deres meninger eller for å tilpasse deg deres blikk, du vil ikke søke annerkjennelse av andre men gi det til deg selv og være åpen for inspirasjon i samspill med andre. Å eie en relasjonell styrke innebærer at du aksepterer deg selv, at du står for den du er, at du våger å være synlig ovenfor andre. At du uttrykker deg selv og er tydelig på dine egne grenser i relasjonene. Det innebærer at du lar deg selv leve ut de interesser og den væremåte som ligger nærmest ditt hjerte. At du står i din egen kraft og vet hvem du er. Når du eier relasjonell styrke vil du være i stand til å ta imot omsorg, støtte og kjærlighet, og selv gi det til andre. Du vil være i stand til å sette klare grenser og si ifra når noe er uakseptabelt. Du vil stille krav til andre og tillate at de stiller krav til deg. Du vil tillate forandring i relasjonene og tillate folk å utvikle seg. Relasjonell styrke er nødvendig å øve på. For vi kan ikke bare være sterke alene. Vi må også være sterke sammen. Det er en ting er å stå sterkt og uavhengig på egenhånd, mens det er noe helt annet å stå sterkt i relasjoner med andre mennesker.