Vi er mer enn en enkelt kategori.


Det kan være fristende for oss å ville forstå verden ut fra kategorier og svart/hvitt tankegang. For noen passer det utmerket å befinne seg i en kategori, mens for andre som har interesser på kryss og tvers av dem, vil kategorier begrense friheten til å være et helt og sammensatt menneske.
Det alternative er en av kategoriene som eksisterer og det er visse egenskaper som knyttes til den, både om utsende, egenskaper og personlighet. Det kan gjøre det vanskelig å framstille seg selv som alternativ, hvis man ikke har lyst til, ja til og med er redd for, å bli plassert i den boksen. Kategoriene gjør nemlig at vi tror vi vet noe om det mennesket som står foran oss, uten at vi trenger å stille noen spørsmål. Det er forhåndsdømming. Og frykten for dette gjør at mange mennesker velger å skjule disse sidene ved seg selv eller kun tilstå dem til andre som de vet føler det samme. Og det er fullstendig forståelig. Ingen liker å bli forhåndsdømt. Ingen liker å bli plassert i en kategori som er fylt med oppfattninger og overbevisninger som man ikke nødvendigvis kan stille seg bak.
Så hva skal vi gjøre annerledes?
Vi må tillate mer fleksibilitet enn dette. Vi må tillate mer frihet. Vi må stille mennesker spørsmål før vi tror vi vet noe om dem. Slike spørsmål kan være; -Hva innebærer det for deg? -Hva tror du på? Hvilke opplevelser stammer troen fra? Hvordan påvirker det måten du ser verden på?
Så må man forsøke å lytte til svarene med både nysjerrighet og toleranse. For mangfold er det som gjør det interessant å leve her i denne verden. Et mangfold av opplevelser, av erfaringer, av perspektiver og levemåter. Vi kan tillate oss å lytte til hverandre, forsøke å forstå hvordan andre ser verden, stille spørsmål, bli kjent med hverandre og skape rom for ærlighet. For det er faktisk litt kjedelig om vi alle skal late som om vi er helt like og gjemme bort det som er fargerikt og annerledes. Vi er alle sammensatt forskjellig og er unike på vår egen måte. Vi har alle unike opplevelser og historier som har formet oss til å bli akkurat den vi er. Det er det som gjør det gøy å bli kjent med hverandre. Hvis det bare finnes nok rom til at hvert menneske får lov å fortelle hvem de er. Hvis de bare finnes nok toleranse til å lytte og stille spørsmål.
Kategoriene vi benytter oss av kan hindre en slik åpenhet.
Det er mange tilfeller hvor jeg i møte med et nytt menneske ikke har fått sagt mer enn at jeg jobber med alternativ behandling før det himles med øynene og personen begynner å fortelle hvor mye den har imot det. Og da stopper relasjonen der. Jeg har blitt plassert i en kategori uten et eneste spørsmål og har blitt dømt for det. Vi som var to mennesker som akkurat hadde hilst og som kunne ha blitt kjent med hverandre har nå ikke lenger muligheten til det. Alle de andre sidene ved oss, alle aspektene, alle nyansene, alle historiene, alle de andre interessene og uttrykkene forsvinner.
Det er trist og fellesskapet blir fattigere på grunn av det.
Fargene forsvinner.
Det er mange som har spirituelle opplevelser eller interesser som er veldig redd for å snakke åpent om det. Det forstår jeg godt, for det er ubehagelig å bli forvist inn i en kategori og det kan fort skje. Så man beskytter seg selv ved å skjule det.
Mitt ønske er at det skal finnes mer rom mellom oss. Mer nysjerrighet og mer toleranse. Mer verdsettelse av at vi er forskjellige og at det er en god og fin ting. Vi er mer enn noen enkelt kategori kan fange. Vi er hele og komplekse mennesker med helt unike historier. Så still spørsmål og vær nysjerrig før du definerer noen. Tenk at det er gøy og spennende å lytte til noen som ser verden ulikt fra deg selv. Bare med en slik åpenhet og toleranse kan vi få lov til å tre fram som de menneskene vi er.

Sett fra en annen planet

Hvis noen hadde betraktet oss fra en fremmed planet ville de sikkert ha syntes at det er merkelig at så mange forsøker å komme seg unna de menneskelige tilknytningene. Båndene som skal gi oss trygghet, læring, varme, overlevelse og kjærlighet. At de båndene blir forsøkt saget over. At vi, som er sosiale flokkdyr, flykter fra våre vilkår. Kanskje hvis de betraktet oss lenge nok ville det ha begynt å gi mening. Det finnes lidelse, ulykke, smerte. Det finnes bånd som blir trampet på, som blir brukt til sendebud for mørket på innsiden. Det finnes erfaringer som tegner grufulle bilder som gjør det vanskelig å minnes noe annet. Om de observerte oss lenge nok ville det ha begynt å gi mening at vi bryter våre bånd, men samtidig ville det ha forblitt meningsløst at menneskene trykker hverandre ned. De ville tenkt at vi var en destruktiv rase. Eller de ville ha tenkt at vi hadde mye potensiale. Eller de ville ha tenkt at vi med litt innsats kunne gjort det så mye bedre for oss selv. De ville ha pekt på at vi ikke oppfører oss som del av samme menneskehet. De ville ha sagt at det går imot artens videreføring at vi oppfører oss på denne måten og de ville ikke ha forstått at vi ikke har bedre instinkter enn det. De ville ha undret seg over hvordan det ble slått sprekker i det fundamentale instinktet til å bevare sin art og hvorfor vi kriger mot våre søstre og våre brødre. De fremmede ville ha lagt merke til kjærligheten som motpol til destruksjonen og de ville ha forstått kampen som utspiller seg mellom det destruktive og det oppbyggende i oss. Kjærligheten ville vært synlig for dem som en egen størrelse, en sterk kraft som lister seg forbi det rasjonelle sinn for å komme inn i våre hjertet. De ville ha sett at kjærligheten var nødvendig for å forsøke å gjøre bot for forbrytelser mot den menneskelige tilknytning. Fra planeten sin ville de ha sett at kjærligheten en selvstendig kraft, et fenomen i universet, som eksisterte før menneskene ble til og som vil forsette å eksistere uavhengig av oss. En kraft som gjennomsyrer alt som er og ikke er avhengig av noens vilje for å eksistere. De fremmede ville ha diskutert om hvert hjerte i den menneskelige kropp er en beholder for den kraften, en nødløsning som vil redde oss, snoren i fallskjermen, branntauet i vinduet, det vi trenger ekstra av når våre instinkter har blitt korrumperte. De ville gitt annerkjennende nikk til kjærlighetens kraft som flyter forbi dem, uhindret og uhemmet, og kjærligheten ville ha formet seg til et gjenkjennende bukk. Det ville ha kilt de fremmede i magen og da ville de ha blitt overbevist om at hvis det finnes noe som kan redde menneskeheten, så er det det kjærlighetens transformerende, barmhjertig kraft.

Relasjonell styrke

Har du noen gang tenkt på forskjellen mellom uavhengig styrke og relasjonell styrke?
Relasjonell styrke er en styrke til å stå i seg selv, ikke bare når man er alene og uavhengig, men når man er i relasjoner med andre. Når du har relasjonell styrke så er du ikke redd for å miste deg selv i møte med andre, du vil ikke forme deg selv etter deres meninger eller for å tilpasse deg deres blikk, du vil ikke søke annerkjennelse av andre men gi det til deg selv og være åpen for inspirasjon i samspill med andre. Å eie en relasjonell styrke innebærer at du aksepterer deg selv, at du står for den du er, at du våger å være synlig ovenfor andre. At du uttrykker deg selv og er tydelig på dine egne grenser i relasjonene. Det innebærer at du lar deg selv leve ut de interesser og den væremåte som ligger nærmest ditt hjerte. At du står i din egen kraft og vet hvem du er. Når du eier relasjonell styrke vil du være i stand til å ta imot omsorg, støtte og kjærlighet, og selv gi det til andre. Du vil være i stand til å sette klare grenser og si ifra når noe er uakseptabelt. Du vil stille krav til andre og tillate at de stiller krav til deg. Du vil tillate forandring i relasjonene og tillate folk å utvikle seg. Relasjonell styrke er nødvendig å øve på. For vi kan ikke bare være sterke alene. Vi må også være sterke sammen. Det er en ting er å stå sterkt og uavhengig på egenhånd, mens det er noe helt annet å stå sterkt i relasjoner med andre mennesker.